Kommentar

Wikileaks har gjort det de sa de skulle. De har sluppet 400.000 dokumenter fra og om Irak-krigen. Hvilken stat kan tolerere lekkasjer av et slikt omfang? Ved å benytte materialet i samforstand med Wikileaks påtar New York Times, El Pais, Le Monde, Spiegel, og Guardian seg et stort ansvar.

Lekkasjer i et slikt omfang truer den nasjonale sikkerheten. Tidligere har avsløringer dreid seg om spesifikke forhold. De finnes det også mange av i det siste sleppet: amerikanerne og allierte overlot fanger til irakere, og visste de kom til å bli torturert, sivilbefolkningen står for flest dødsofre, og det er stoff om Irans støtte til opprørerne.

Men dette er gravd frem av redaksjonene. Wikileaks slipper materiale de umulig kan vite om er bekreftet, de kan heller ikke vite om det kan skjule seg sensitiv informasjon. Det er en type shock and awe-taktikk. Man vil vise staten at dens system lekker som en sil, at ingen er usårbar. Wikileaks utfordrer statens suverenitet, som innebærer kontroll over egen informasjon, i dette tilfellet fra krig. Wikileaks trenger inn og stjeler informasjonen og gjør den offentlig, hvilket er det samme som å innsette seg selv over staten og nasjonen og tilrane seg en makt ved illegale midler. Ingen har gitt Wikileaks et slikt mandat og myndighet.

Wikileaks utnytter åpenheten på nettet, men gjør den en bjørnetjeneste. Først kom Napster og Pirate Bay. De ødela for musikere, de likte å fremstå som Robin Hood’er som ga folkene varene gratis, men de viste null respekt for kunstnerne.

Nå er dette tyveriet overført på statens sikkerhetsinteresser. Det sier seg selv at dette kan en stat ikke tolerere. Det er massive sikkerhetslekkasjoner. Wikileaks truer åpenheten på nett.

Julian Assange må ha megalomane trekk. Hvis han hadde gjort dette mot et autoritært regime hadde han enten vært likvidert eller sittet bak lås og slå for lenge siden.

Han gjør det mot demokratier i en krigssituasjon: først Afghanistan, nå Irak, men avsløringene har også relevans for krigen mot terror. Terrorister vil selvsagt saumfare materialet på leting etter nyttig informasjon, det samme vil andre lands militære og etterretningstjenester.

Man har sammenlignet Wikileaks med Carl Bernstein og Bob Woodward avsløring av Watergate. Men det var gravejournalistikk rundt en konkret sak. Det kostet presidenten posten, men alle så sammenhengen: han satte seg selv over loven. Richard Nixon sa det rett ut: det jeg bestemmer er loven.

Det samme sier Julian Assange. Han mener han står over loven. Informasjonsplikten står over sikkerhetslover og sekretess. Publikum har krav på å få vite. Men hvem har gitt Assange den retten? Sammenlignet med den enorme lekkasjen er utbyttet forholdsvis beskjedent. Det er ikke noe sensasjonelt her, ingenting som vi ikke har visste deler av tidligere. Man kan tvert imot få følelsen av at det er lekkasjer for lekkasjens skyld, at formålet er å bryte hemmelighold og påføre skade. Da er formålet med avsløringer snudd på hodet.

Skal man rettferdiggjøre lekkasjer må det være et forhold mellom skaden og det som avsløres. I Watergate var det det, også hva gjaldt Pentagon-papirene: US government hadde ført befolkningen bak lyset om Vietnmam-krigen. Historien har ikke endret samtidens syn på disse lekkasjene.

Men allerede nå merkes en kjøligere mer distansert holdning til Wikileaks: stormannsgalskapen er tydelig. Hva blir det neste? Hva er formålet? Er det å lekke så mye at man dikterer åpenhet under krig? Det kan synes som om Assange har slike drømmer. Det er i tilfelle vrangforestillinger. Intet land kan tillate at noen kan lekke hemmeligheter under krig.