Sakset/Fra hofta

Amerikanske myndigheters skarpe reaksjon på Wikileaks’ offentliggjøring av et stort antall hemmeligstemplede dokumenter fra krigen i Afghanistan, skyldes neppe at den øker risikoen nevneverdig for ISAF-styrkene i landet. Opplysninger som f.eks. at tropper av og til fraktes i upansrede kjøretøy har lenge versert i offentligheten, og de mange detaljene om store og små hendelser fra Afghanistan gjør neppe stort annet enn å bekrefte de tanker enhver med en smule innlevelsesevne kan gjøre seg om krigens virkelighet.

Irritasjonen skyldes trolig snarere en følelse av at man taper kontrollen over informasjonsflyten, og at opinionen hjemme får større innsikt i noen av de skitnere episodene som uunngåelig vil finne sted i krig. Kanskje frykter man at befolkningens moral svekkes hvis den får vite om disse tingene, og at man ikke lenger vil være villig til å bære de menneskelige og finansielle byrdene krigen medfører.

Denne ideen om at man holder krigens virkelighet på behagelig avstand, slik at hverdagen holdes klinisk ren for informasjon som holder optimismen og forbrukslysten nede, var neppe noen strategisk genistrek. Folk lar seg ikke lure, de føler instinktivt når de går hardere tider i møte. En større realisme omkring krigføringen kunne ha stålsatt befolkningen og gitt den det fornødne alvor i det som er en skjebnetid for USA. For det er langt fra klart hva slags rolle landet kommer til å spille i tiårene fremover.

Lekkasjer av hemmeligstemplet informasjon er naturligvis intet nytt. Ofte skjer slike lekkasjer på myndighetenes eget initiativ fordi det finnes sannheter man mener det er nyttig å offentliggjøre, men som ingen offentlig tjenesteperson eller etat vil ta belastningen ved å meddele. Da er det enklere å gi en fortrolig meddelelse til en av USAs største dagsaviser, hvis journalister ferdes i de samme sirkler som de høye byråkratene, og utmerket godt vil vite å balansere rapporteringen mellom hensynet til landets sikkerhet og behovet for å gjøre noe allment kjent. På denne måten kan man selv ta regien, også over den teaterforestillingen hvor man utgir seg for irritert over avsløringen, og langt på vei kontrollere hvilken versjon av virkeligheten som serveres opinionen.

Wikileaks og andre uavhengige kanaler ødelegger denne fine balansen. Det gjør naturligvis at de ikke oppnår noen fortrolighet med personer i høye stillinger. Dermed gjør de seg avhengig av at utro tjenere med meddelelsesbehov blant de tilfeldige personene lenger ned i systemet snubler over noe de ikke skulle ha sett, hvilket må ha vært det som skjedde da den unge forsvarsanalytikeren Bradley Manning i 2007 lekket en video av det amerikanske luftangrepet i Bagdad 12. juli 2007 hvor 18 sivile mistet livet.

Julian Assange, australieren som grunnla Wikileaks, er ingen lett person å bli klok på, men hans tunge faglige bakgrunn og relativt seriøse fremtoning gir grunn til å håpe at han, i likhet med storavisenes journalister, ikke ville ha lekket informasjoner av virkelig kritisk betydning for vestlige styrkers sikkerhet.

Det finnes dog ingen garantier for at han eller andre ikke kunne finne på å gjøre noe riktig uansvarlig, og gitt at nettets talløse servere er spredt over flere jurisdiksjoner enn noen kan drømme om å kontrollere, bør heller det amerikanske forsvaret tenke grundig igjennom sin informasjons- og kommunikasjonsstrategi og tilpasse den til den nye mediesituasjonen. Det vil ikke lenger nytte å prøve å slukke branner i ettertid, og det går ikke an å ønske seg en annen medievirkelighet enn den man har. Man må ta tyren ved hornene, og det kan vanskelig skje på annen måte enn at man går ut med langt større åpenhet om de fleste tingene, for samtidig å prioritere steinhardt hvilke kritiske informasjoner det skal legges et tett lokk over.