Nytt

Wikileaks har kunngjort at de i kveld vil offentliggjøre omlag en kvart million hemmelige diplomatiske meddelelser mellom det amerikanske utenriksdepartementet og USAs utenriksstasjoner, til tross for amerikanske myndigheters innstendige anmodning om å la være.

Julian Assange har med den internasjonale pressens hjelp etter beste evne forsøkt å piske opp stemningen i forkant av offentliggjøringen ved å si at «dokumentene vedrører alle de store spørsmålene i alle land», men lekkede opplysninger som allerede er kommet på trykk i hittil usolgte utgaver av Der Spiegel, kan tyde på at det er få virkelig sensasjonelle opplysninger ute og går.

Internasjonale nyhetsmedier rapporterer i kveld at de interne amerikanske meddelelsene skal ha inneholdt svært usminkede omtaler av personer som Ahmadinejad (omtalt som «Hitler»), Sarkozy («keiser uten klær»), Karzai («styrt av paranoia»), Berlusconi (med sine «ville fester») og Obama («uten følelser for Europa», som «ikke er så viktig for USA» i en bipolar verden).

Ikke noe av denne diplomatpornoen er spesielt oppsiktsvekkende saker. Det kan riktignok være pinlig for enkelte diplomater, og sette mat på bordet til skandalesultne journalister, men for den som ikke er nevneverdig interessert i selve det pinlige i at fortrolige meddelelser kommer ut, vil det store antallet dokumenter trolig avføde et langt gjesp.

Den eneste substansielle konklusjonen som så langt kan trekkes av Wikileaks’ virksomhet, er at USA har et problem med utro tjenere blant sine offentlige tjenestemenn, men at disse utro tjenerne tilsynelatende ikke har tilgang til eksplosiv informasjon, hvilket kan bety at de ikke er særlig høyt plassert. For om Julian Assange satt på virkelig juicy saker, ville han neppe publisert dem sammen med hundretusener av dokumenter som for det meste høyst sannsynligvis er rutinemessige og dødsens kjedelige.

At store nyhetsmedier setter merkenavn og anseelse på spill ved å gi Wikileaks en plattform for publisering av uvesentligheter, kan tyde på at de har latt hensynet til bunnlinjen veie tyngre enn alminnelige sømmelighetsprinsipper, hvilket er en kortsiktig tankegang som ikke tjener dem til ære.