Kommentar

Det som skjedde 22/7, er historisk. Folk vil gjerne ha svar på sine spørsmål. Men å søke svar er ikke det samme som å gå på jakt etter syndebukker.

Stemningsbølger kan være farlige. Det hvirvles opp sterke følelser etter det som har skjedd. Det er viktig at de kanaliseres på riktig måte.

Det finnes konflikter innad i klassen som forvalter mediene og politisk makt. Med det mener jeg at journalister og politikere tolererer forutinntatthet blant sine egne som befolkningen ville reagert sterkt på hvis de forsto dybden i den.

Disse konfliktene er verdikonflikter som berører spørsmålet om hva slags samfunnn vi skal være. Hvis folket skal kunne kikke de som styrer i kortene, må vi vite hva de holder på med. Til det trengs uavhengige og uredde journalister. Uten dem vil den offentlige samtalen hensynke til konsensus. Da blir spørsmål om hvor grensen går for meningsforskjeller meningsløse, for man har på forhånd fraskrevet seg muligheten for kritisk diskusjon.

Vi ser tendenser til at mediene reagerer med å stenge døren for diskusjon om hvilken rolle de spiller i samfunnsdebatten. Det er bekvemt å kunne legge skylden på andre. Men er det så enkelt?

Jeg har de siste dagene sittet i timelange samtaler med utenlandske journalister. Det er en lise å snakke med amerikanske journalister, for vi deler ikke bare språk, men en politisk kultur. Jeg føler at veldig mange nordmenn har det på samme måten. De elsker også Amerika og amerikanske verdier. Det at journalister har kunnet gjøre «amerikanske tilstander» til et negativt uttrykk, sier noe om hvor fjernt de er fra hva folk bryr seg om.

Demokrati bygger på at man tilstår den andre rett til å ha sin mening, selv om man ikke kan kontrollere den. Dette er en selvsagt ting i USA, reell ytringsfrihet. I Europa føler jeg at man er ute på ville veier og har rotet seg inn i selvmotsigelser hvor disse innlysende prinsipper ikke lenger har samme tiltreknings- og overbevisningskraft.

Det skremmer meg at man setter likhetstegn mellom godhet og ytringsfrihet på en måte som definerer på forhånd hva det vil si.

Vi kan ikke vite hva som er godhet, ikke politisk. Man må ikke forveksle menneskelig godhet med politisk. Den politiske forutsetter frihet, retten til fri meningsdannelse, til forsamlingsfrihet, til fritt entreprenørskap. Man kan ikke be om garantier på forskudd for at det går bra.

Det er noe av denne risikovilligheten som Europa er villig til å gi avkall på, for trygghet, for fellesskapet skyld. For å skåne nye befolkningsgrupper man vil integrere.

Det spørs om det er en farbar vei.

 

Les også

-
-
-
-
-
-
-