Fra «islam er fred» til «elsk landet eller stikk av»

Masseinnvandringen til Europa og befestelsen av islams posisjon er i ferd med å forandre den europeiske hverdagen for alltid. Som den intellektuelle historikeren Mark Lilla sa det i 2007:

Det er en uheldig situasjon, men som man reder ligger man, både muslimer og ikkemuslimer. Imøtekommenhet og gjensidig respekt kan hjelpe. […] Vestlige land har tatt i bruk forskjellige strategier for å mestre situasjonen. Noen forbyr religiøse symboler som hodetørkleet i skolen, andre tillater dem. Men vi er nødt til å erkjenne at mestring nå hører til dagens orden, ikke forsvar av storslåtte prinsipper, og våre forventninger bør forbli lave.

Lilla griper helt utmerket fatt i tvetydigheten ved et Europa som på samme tid er bedrøvet over resultatet av innvandringen, og lite tilbøyelig (eller for svakt) til å lage noe oppstyr omkring det hele. Men hans håp om en strategi basert på mestring er urealistisk, i alle fall i et demokrati. Et stolt folk er ikke fornøyd med «mestring». Og hva enten de har rett eller ei: Politikere som tar til orde for «lave forventninger» – fra James Callaghan til Jimmy Carter – ender raskt opp som eks-politikere.

Det dypt problematiske er at dette «vi» som Lilla snakker om, i øyeblikket ikke finnes. Et slikt «vi» eksisterte for tjue år siden, da europeerne fortsatt levde i den truende skyggen av den annen verdenskrig, men det eksisterer ikke nå lenger. Man har en generasjon av mennesker født mellom 1930 og 1960 som ikke bare fikk økonomisk utbytte av innvandringen, men dessuten moralsk prestisje. Innvandringen gjorde det mulig for dem å presentere seg selv som personer av edle prinsipper. Den generasjonen deler nå makten med den neste, som kommer til å betale for både de økonomiske fordelene og de moralske pretensjonene til sine forgjengere. Europeerne har forsåvidt ikke blitt «mer uforsonlige» eller «mindre generøse» mot innvandrere. De er simpelthen i fasen for betaling av regningen etter en handel som allerede har avstedkommet en god del anger hos kjøperen.

Det er noe tappert ved det å være innvandrer, å forlate ens gamle vissheter og referansepunkter for å dra avgårde på leting etter et bedre liv. Men mange innfødte europeere i vår tid er i en lignende stilling. De lever i indre eksil – utestengt fra den verdenen de trodde de ville leve i på grunn av økonomiske og kulturelle forandringer. I en viss forstand er de enda dårligere stilt enn innvandrerne – denne oppløsningen var ikke deres valg. Og den økonomiske nedgangen som begynte i 2008, har gjort de europeiske landene enda mindre gjenkjennelige for de innfødte.

Stikk i strid med utbredte misoppfatninger blir ikke den gamle, behagelige samfunnskontrakten og et Europa med stabile ekteskap, overflod av jobber, vennlig politi og friksjonsfrie sosiale forbindelser lurt unna muslimer og andre nykommere av europeere som er gått lei av å tilby dem disse tingene. En slik sosial kontrakt er ikke lenger tilgjengelig for europeerne selv. For et høyt antall europeiske innfødte, særlig i arbeiderklassen, er utestengelsen fra deres foreldres kultur deres livshistorie. Og når det forholder seg slik, virker det ikke lenger urimelig å forlange at innvandrere som vil bli i Europa oppgir sine foreldres levemåte.

Det er lettere å stille dette kravet i en globalisert verden. «Jeg liker klubbmetaforen,» fortalte den fransktalende intellektuelle, tidligere israelske diplomaten Élie Barnavi til en journalist i 2007:

Hvis du vil være med, er det visse regler. Hvis du ikke liker dem, trenger du ikke å bli med. Hvis du vil spille etter andre regler, finn deg en annen klubb. Det er grunnen til at uttrykket «Frankrike – elsk landet som det er eller stikk av» stadig virker fair på meg. I en vidåpen verden er det ingen grunn til ikke å dra et annet sted. Ingen er nødt til å elske sitt land eller verdiene det tilkjennegir. Men hvis du velger et land, må du akseptere det.

Barnavi avviste ideen om at det å lete etter et bedre liv var grunn nok til å komme, eller at bare det å adlyde loven var nok til å få lov til å bli. Andre avviser tanken om at simpelthen å være på jakt etter et bedre liv er noen grunn til å komme i det hele tatt. «Hvorfor skulle vi ønske noen som helst velkommen som bare kommer hit for pengenes skyld?» spurte den mangeårige avisredaktøren Max Hastings. «Hvis en nykommer er uvillig til å bøye seg for våre verdier, ufullkomne som de kanskje virker, er det da virkelig ikke noe vestlig samfunn som har noen moralsk plikt til å slippe vedkommende inn?»

Enkelte europeere er fast bestemte på å forsvare sin verdensdels verdier, spesielt mot islam. Men hva betyr det? Man kan ikke forsvare noe man ikke kan definere. Det finnes ingen enighet, ikke engang konturene av noen enighet, om hva europeiske verdier er for noe. Et forent Europa ville ikke ha noe å frykte av islam, men Europa er ikke forent. Verdensdelens sivilisasjon er splittet i to, og den slites mellom menneskerettighetsidealet og det patriotiske idealet, mellom frykten for Europas religiøse arv og stoltheten over den, mellom synet på islam som et permanent nytt trekk ved Europas religiøse landskap og som noe som vil oppløses i kontakt med hedonismen og forbrukskulturen. Det å være tro mot Europa kan bety å innta en tøff holdning (ettersom kostnaden ved å bekjempe islam frontalt bare vil stige etterhvert som muslimene blir mer tallrike) eller å være hyggelig (ettersom islam en dag om ikke lenge vil bli mektig nok i Europa til at europeerne vil ønske å ikke ha vært til irritasjon).

Storbritannia er et land som har beveget seg frem og tilbake mellom alternativene «islam er fred» og «elsk landet eller stikk av». Det vedtok en streng antiterrorlov i år 2000, ett år før angrepene på World Trade Center. Etter bombingen av kollektivtransporten i London i 2005 advarte Tony Blair om at de som ikke «deler og støtter verdiene som ligger til grunn for den britiske levemåten», eller som oppildner til hat mot Storbritannia, «ikke har noe her å gjøre». Noen måneder senere la han til at islamistiske predikanter som unnskylder terrorismen, «ikke burde være her i landet».

Etter det mislykkede forsøket på å sprenge flere fly i luften mellom Storbritannia og USA sommeren 2006, ble denne forandringen enda tydeligere. Den verdensomspennende terrorismen, sa Blair, «betyr ikke at det er så mye galt med de tradisjonelle borgerrettighetene, de er bare tilpasset en annen tid». I likhet med George W. Bush gjorde han det lettere å utlevere terrormistenkte og å avlytte mistenkelig kommunikasjon. Han forlenget tiden mistenkte kan holdes arrestert uten rettssak. Dette var en forbløffende helomvending, for det var Blair som kort tid etter å ha tatt makten i 1997 gjorde britisk lov underordnet den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, og gjorde moderne borgerrettigheter til britiske kjerneverdier. Plutselig hevdet han at de ikke lenger var det – de var midlertidige justeringer som var hensiktsmessige under helt bestemte omstendigheter i deler av Europa mellom den annen verdenskrig og slutten av det 20. århundret.

Harde og myke tilnærmingsmåter er vanskelige å blande. Noen ganger er det til og med vanskelig å avgjøre hva som er harde eller myke alternativer. Souad Sbai, i lang tid president for den italiensk-marokkanske kvinneforeningen (Acmid-Donna) og nå parlamentsmedlem for partiet til Silvio Berlusconi, har for eksempel brukt mange år på å prøve å innføre kvinnerettigheter av italiensk merke i marokkanske familier. En av hennes hovedbeskjeftigelser har vært å ta til orde for kvinners eksklusive foreldremyndighet over barn som ektemennene har bortført til Nord-Afrika. Årsakene til kidnappingene har typisk vært at mødrene hadde vist en eller annen form for usømmelig europeisk adferd: protester mot å holdes innestengt i huset hele dagen, protester mot å få selskap av en kone nummer to i et polygamt ekteskap, eller motstand mot å bære slør. Akkurat hvor sympatien til en rimelig person fra Vesten bør ligge i slike saker, er ikke godt å si. En seier for kvinnenes rettigheter ville høyst sannsynlig kreve retur til landet av den sjåvinistiske faren, som kanskje har en så sterk posisjon i familien at han klarer å påtvinge alle de sju barna sitt islamistiske verdensbilde. Det å opprettholde italiensk lov kunne bety at man motarbeidet italienske verdier.

Utkastelse av radikale islamistiske predikanter, en viktig del av både fransk og britisk innenrikspolitikk ved midten av dette tiåret, er et annet eksempel. Det hjelper bare som en marginal del av innvandringspolitikken. Det gjør ingenting for å hindre spredningen av islamismen blant europeiske borgere. Det å være hard mot muslimske utlendinger og grei mot muslimske borgere, vil kun være til trøst for europeerne i den grad de holder på ideen om at innvandringen er noe midlertidig og reversibelt.

To former for nytte

Det er den ikke lenger. Europeerne kan bare håpe at nykommerne, særlig de muslimske nykommerne, vil assimilere på fredelig vis. Det er åpenbart at innvandrerne burde ønske å assimilere. I mange tilfeller har Europas fremløfting av innvandrere vært helt praktfull. Man blir ikke overrasket hvis man i en joggeskobutikk i et københavnsk kjøpesenter møter en ekspeditør med alminnelig offentlig utdannelse som taler fire språk – la oss si dansk, engelsk, tyrkisk og nordkurdisk. Dette er en usedvanlig prestasjon, hva enten man sammenligner utdannelsen hans med den man kan få i hans foreldres tyrkiske landsby, eller med utdannelsen et medlem av den europeiske arbeiderklassen ville ha fått for hundre år siden. Sett fra denne synsvinkelen er det vanskelig å beskrive Europa som en sivilisasjon på nedtur. Likevel er det en sivilisasjon på nedtur. Den mangler en eller annen faktor som er vanskelig å sette fingeren på. Hva enten den kan forsvare seg selv eller ei, har den glemt hvorfor den burde gjøre det.

Selv om joggeskoselgeren vår i København kan være et imponerende symbol på Europa, er det langt fra sikkert at hans troskap er til Europa. Som den tyske juristen Udo di Fabio beklaget seg:

Tilhengerne av vår velmente toleransepolitikk, som gir generøse tilbud om integrasjon for å holde den kulturelle fragmenteringen av samfunnet fra livet, har ikke oppfattet hovedproblemet: Hvorfor i himmelens navn skulle et medlem av en vital verdenskultur ønske å integreres i den vestlige kulturen, når den vestlige kulturen, som etter vedkommendes oppfatning i alle fall ikke produserer nok avkom, og ikke lenger har noen transcendentale ideer, nærmer seg slutten av sin historie? Hvorfor skulle vedkommende bli sittende fast i en kultur som er like sterkt preget av manglende selvtillit som av arroganse, som har sløst bort sin religiøse og moralske arv langs en tvungen vei mot moderniteten, og som ikke tilbyr noe høyere ideal for det gode livet enn et langt liv, reiser og forbrukskultur?

Den italienske sosiologen Vilfredo Pareto skilte mellom to slags kollektiv egeninteresse som etterstrebes av ethvert fellesskap: nytten av et fellesskap (verdien av overlevelse) og nytten for et fellesskap (velvære). Konflikten mellom disse to formene for nytte er noen ganger åpenbar, som ved oppfostring av barn eller opprettelsen av et militært forsvar, som begge krever forsakelser fra voksnes side, foruten å lede ressurser vekk fra øyeblikkets fornøyelser. Men slike spøsmål melder seg også når folk bestemmer seg for om de skal importere innvandrere for å lage mat, re opp sengene eller skrubbe gulvene til en ussel lønn, eller om de skal gjøre jobben selv. Som den amerikanske politiske tenkeren James Burnham skrev i 1943:

Som en hovedregel vil tiltak som sørger bedre for fellesskapets styrke i fremtiden, særlig en fremtid som er noen år eller generasjoner unna, innebære mindre tilfredsstillelse for den inneværende generasjonen. Så hva er best: en kortere historie for fellesskapet, som ender med dets ødeleggelse, men med flere tilfredsstillelser i dette tidsrommet, eller en lengre historie med færre tilfredsstillelser? Dette ser ofte, kanskje alltid, ut til å være det grunnleggende valget. Det er unødvendig å si at svaret aldri gis ved en veloverveid, logisk beslutning.

I flere tiår prioriterte europeiske myndigheter egennytten fremfor samfunnsnytten. Bare det å sette spørsmålstegn ved om innvandringen vil bidra til Europas overlevelse eller sette den i fare, betraktes i beste fall som vulgært og ueuropeisk, i verste fall som ekstremistisk. Innvandrergruppene har ikke følt seg bundet av noen slike hensyn.

Europas grunnleggende problem med islam, og med innvandringen mer generelt, er at de sterkeste fellesskapene i Europa kulturelt sett ikke er europeiske fellesskap i det hele tatt. Dette problemet er tilstede i alle europeiske land, til tross for stor variasjon i tiltakene som er truffet for å løse det – multikulturalismen i Nederland, laïcité i Frankrike, mild nonchalanse i Storbritannia og konstitusjonelt pedanteri i Tyskland. Europas problem er åpenbart innvandring og islam, og ikke den feilaktige bruken av bestemte midler for å hanskes med situasjonen. Islam er en storslått religion som gjennom århundrene til tider også har vært en ærerik og generøs kultur. Men til tross for alle floskler som hevder det motsatte, er det på ingen måte Europas religion, og på ingen måte Europas kultur.

Det er ingen tvil om at Europa vil bli forandret av sin konfrontasjon med islam. Det er langt mindre sikkert at islam vil vise seg mulig å assimilere. Europa befinner seg i konkurranse med islam om sine nykommeres lojalitet. I øyeblikket er islam den sterkeste parten i den konkurransen, på en opplagt demografisk måte, og på en mindre opplagt filosofisk måte. Under slike omstendigheter betyr ord som «majoritet» og «minoritet» lite. Når en usikker, føyelig og relativistisk kultur møter en kultur som er forankret, selvsikker og styrket av felles doktriner, er det som regel den første som forandrer seg for å gjøre den andre til lags.

—

Oversatt av Christian Skaug
Copyright: Document.no

Christopher Caldwell: Betraktninger over revolusjonen i Europa – Innvandring, islam og Vesten

I – Innvandring
II – Europas befolkningsproblem
III – Innvandringsøkonomien
IV – Innvandringen savner sidestykke
V – Det kapitalistiske argument: Å redde døende bransjer
VI – Jobber ingen vil ha
VII – Det sosialistiske argumentet: Velferdsstatens redning
VIII – Forts. del VII
IX – Hvem er innvandringen for?
X – Velferd og hvit flukt
XI – Barcelona eller døden
XII – Gjestfrihetens forpliktelse
XIII – Asyl og menneskerettigheter
XIV – Asyl og demokrati
XV – Frykt maskert som toleranse
XVI – Kriminalisering av meninger
XVII – Forurettede organisasjoner
XVIII – Mangfold og selvhat
XIX – Islam – etniske kolonier
XX – Dagens og fremtidens muslimske befolkning
XXI – Arkitektur og segregasjon
XXII – Segregasjon eller selvsegregasjon?
XXIII – Lommer av sharia
XXIV – Vold, kriminalitet og opptøyer
XXV – Forstadsopptøyene og islam
XXVI – Stammekultur, ideologi og eskalering
XXVII – En motkultur
XXVIII – Illusjonen om mangfold
XXIX – Islam som hyperidentitet
XXX – Ydmykelse og islamofobi
XXXI – Europas troskrise
XXXII – Islam og gudløse europeere
XXXIII – Nye tanker om tro og manglende tro
XXXIV – Vestlig sympati med, og konvertering til, islam
XXXV – Den europeiske modellen for håndtering av religion
XXXVI – Opprettelse av religiøse organisasjoner
XXXVII – Religionsfrihet = Frihet for islam
XXXVIII – Den danske karikaturkrisen
XXXIX – Kjønnsregler
XL – Jomfrudom og vold
XLI – Islam eller sedvane?
XLII – Interessen omkring sharia
XLIII – Arrangerte ekteskap
XLIV – Striden om hodetørkleet
XLV – Tvungen frigjøring
XLVI – Toleranse og straffrihet
XLVII – Trusler og selvforsvar
XLVIII – Antisemittisme og antisionisme
XLIX – «Det 21. århundrets kommunisme»
L – Motstand og jihad
LI – Islam og vold
LII – «Islam er fred»
LIII – Moderate muslimer
LIV – Tariq Ramadan og dobbeltspråk
LV – Motstand og jihad
LVI – Liberalisme og mangfold
LVII – Pim Fortuyn og Vestens svakhet
LVIII – Pim «Høyreekstremisme» og «fascisme»
LIX – Nicolas Sarkozy og republikkens styrke
LX – Kvotering
LXI – Kultur og overlevelse
LXII – Europeisk frigjøring fra USA
LXIII – Den amerikanske og den osmanske modellen for et multietnisk samfunn