Kommentar

Antirasistisk senter har i to måneder, mai og juni, overvåket kommentarfeltene i Aftenposten, VG, facebook og document.no. Resultatet er magert, etter artikkelen i Ny Tid å dømme. De store nettavisene har innlegg hvor muslimer og sigøynere omtales på sterkt nedsettende måter, og det finnes henvisninger om «forbrenningsovn eller første godstog ut». Men Kari Helene Partapuoli stopper ikke der. Hun vil også ha forbud mot omtale av islam som faller godt innenfor ytringsfriheten.

For å få til dette må hun late som om kritikk av islam er det samme som antisemittisme.

Hun får hjelp av Cora Alexa Døving, seniorforsker ved Holocaust-senteret. Døving utmerker seg ved å se muslimene i jødenes rolle. Det har hun gjort lenge. Slik blir legitim kritikk av muslimsk praksis til rasisme. At de samme muslimene ofte er antisemitter er et kompliserende og brysomt faktum som sjelden nevnes.

Antirasistisk senter utmerker seg ved ikke å nyansere. De skiller feks. ikke mellom rasisme, xenofobi og innvandringsskepsis. Disse begrepene spenner over et stort register, fra illegitime til legitime synspunkter. Men Antirasistisk senter ser ikke ut til å ønske en diffrensiering. Handler det om at deres makt minsker, at de får mindre å spille på? Er det ikke åpenhet og kritikk, men moralisering og formynderi de ønsker?

Partapuoli har lav troverdighet. Hun er konsekvent ensidig. Skyggerapporten om rasisme og diskriminering i Norge som ble laget på bestilling av barne- og likestillingsminister Audun Lysbakken, var som en politirapport i et Sannhetsministerium. Partapuoli viker ikke tilbake for å være etterforsker, anklager og dommer i en person.

I det fire sider lange oppslaget i Ny Tid nevnes ikke islamistiske nettsteder med ett ord. At hat og rasisme florerer på disse, er velkjent. Disse nettstedene og sosiale medier fungerer som propaganda- og rekrutteringssteder for radikale krefter. Derom sier Ny Tid ingenting.

Men man er bekymret for den «norske» nettdebatten. Hva er det man er redd for? Er det rasisme og hat? Hvis man hadde begrenset seg til hetsing, dvs. omtale av folk som «brunsnegler» osv, ville det bli forstått. Men slik saken legges frem i Ny Tid, ønsker Antirasistisk senter noe helt annet: man ønsker en fortolkning av rasisme og hets som er så vid at man kan legge politisk press på avisene og redaksjonene, slik at de av frykt for å bli hengt ut sensurerer sidene.

En av dem som lover bot og bedring er Aftenpostens debatt- og kulturredaktør Knut Olav Åmås. Åmås sier at de har bedt avisens eksterne moderatorer om å stramme inn, men at det er problematisk pga volum og fart. Men man sletter i ettertid. Slik forsvinner en stor del av debattens historikk, og det blir vanskelig i ettertid å finne ut hva som ble sagt. Vi får rett og slett et falskt bilde av folks oppfatninger. Svenske aviser stenger debatten i følsomme saker, de vet hvilken vei vinden blåser. Dagbladet har gjort det samme. I Dagsavisen er et stort flertall av kommentarene flengende i sin kritikk av avisoppslagene. Det ser ikke ut til å affisere redaksjonen.

Antirasistisk senter samarbeidet med Hamzah Rajpoot, som lesere av Aftenposten vil kjenne igjen som insisterende, grensende til kverulerende. Rajpoot tok et innlegg fra Aftenposten der islam ble beskrevet som «diabolsk» og «livsforaktende» og satte inn «jødedom» i stedet. Da ble innlegget prompte fjernet, og kontoen også. Men hvorfor ikke i sin opprinnelige form? Både Rajpoot og Partapuoli mener at det ikke bør være mulig å kalle islam for «diabolsk» og «livsforaktende». Da er man ganske langt ut på viddene. Det sier noe om hvor ideologisk fanatisk Partapuoli og ARS er. I neste omgang ønsker man å trekke folk for retten for slike uttalelser, det fremgår nokså tydelig av Skyggerapporten. Man savner dommer som kan skape presedens.

Presset virker. Aftenposten har nå også fjernet det opprinnelige innlegget. Det lød:

Kan vi stoppe islam?
Ja, det ser sånn ut, iallfall hvis vi skal tro noen kjente, nå verdensberømte islamkritikere. De kjenner islam fra innsiden. De kjenner islams brutalitet, en brutalitet som er satt i system og som kan virke som en styrke, men som i virkeligheten er en fatal svakhet (jeg vil selv kalle denne svakheten for «dødsfarlig umodenhet»)

De er derfor vel verdt å lytte til, disse brave eks-muslimene. De har kjent islam på kroppen. De vet hva de IKKE tror på. De vet hva de snakker om. De er modne mennesker. De eksisterer nå med fare for sitt eget og familiens liv.

Jeg håper de ikke snakker for døve ører – disse modige – oat de klarer å vekke en del moralske analfabeter i dette landet til etisk forsvarlig dyst, gjerne med fare for liv eller lemmer, om så skulle være.

Muslimer leker med ilden. Klodens ild. Menneskehetens ild. Muslimer har ikke lært av sine feil og vil ikke kaste av seg sin læres diabolske grunnstoff.

Det er derfor en plikt for alle vestlige til å bidra til at muslimer kan avlære seg sitt muslimske fundament som de blir innpodet med fra fødselen av og som holder dem i sin livsforaktende skruestikke for resten av livet.

Vi må tørre. Vi må ha mot og tålmodighet, vi må vise fasthet og styrke og ikke gi etter eller vike en millimeter. Vi må kunne tillate oss å si: følg oss! Vår vei er bedre. Mye bedre! Vår vei er frihetens vei – deres er slaveriets vei.

Publisert av brukeren vonBolt 16. februar.

Stykket får selvsagt en helt annen retning hvis det retter seg mot jøder og jødedom. Denne ekvivalens savner rett og slett rot i virkeligheten. Muslimene er ikke dagens jøder.

At Aftenposten lot seg skremme til å fjerne originalen sier litt om hvor svakt ytringsfriheten står. Stykket er litt svulstig, men ellers harmløst.


Saken er bare å finne i papirutgaven av Ny Tid