Jonas Gahr Støre Integreringsutvalg skal bryte tabuer. Gahr Støre blir gått i næringen av Venstres Abid Q. Raja, som i Dagsnytt Atten igår spurte: Skal det bare bli prat, eller skal det skje noe. Gahr Støre ble hørbart irritert.

Raja er en løs kanon på dekk og er det noe Gahr Støre ikke liker så er det det. Hver gang de møtes skjærer det seg pga Rajas fremfusende, direkte stil. Den takler ikke Gahr Støre.

Raja presset ham på hva han selv mente; om søskenbarnekteskap, om hijab. Gahr Støre nektet å svare. Da er han plutselig utenriksminister og taler på vegne av regjeringen. Det lyder ikke spesielt overbevisende. Han satt i studio som partimann og kunne valgt å beholde den hatten på.

Raja korrigerte Gahr Støre på en uttalelse han kom med under valgkampen: at asylsøkere kan ta seg arbeid. – Det stemmer ikke, sa Raja. – Og det tror jeg Gahr Støre har fått med seg nå.

For å illustrere poenget med prat vs. handling.

– Regjeringen har sittet med makten i fem år. Den sier den er mot kontantstøtten. Men hva har den gjort? Ingenting. Venstre har foreslått redusert skatt for innvandrerkvinner de første årene, og redusert arbeidsgiveravift. Begge deler har Ap sagt nei til.

Dette reagerte Gahr Støre også med irritasjon på. – Jeg sitter ikke med noen fasitsvar, og er åpen for å diskutere skatteincentiver.

Det ble for uforpliktende og glatt for Raja.

Raja viser gode takter rett som det er, som under Venstres landsmøte. Men så ødelegger han for seg selv ved å trekke inn islam på en forstyrrende måte. I går beskyldte han Ap for å «islamifisere» debatten. Men ingen med vettet i behold kan benekte at de største integreringsproblemene er knyttet til muslimer. Det gjelder hele Europa.

Den som leser Harriet Sergeants glimrende artikkel om Labour og innvandringspolitikken Innvandring og Labours skamløse hykleri, får kan hende en aha-opplevelse: Labour har kjørt skuta på grunn, de må gå i seg selv. Innvandringens konsekvenser begynner å vise seg. Samtidig er vi på vei inn i en økonomisk krise, med store kutt i velferden.

Da må selvkritikken komme. Gahr Støre er ikke dummere enn at han skjønner at det trengs litt Canossagang. Men hans selvkritikk kommer neppe ut over: La oss snakke om det.

Det ligger snublende nær å stå frem med en selvkritikk av typen: «Vi har nok vært for naive». Også det kan høres ut som selvros. Nordmenn tror så godt om alle.

Men er det noe Gahr Støre ikke er så er det naiv.

To ting i Sergeants artikkel som bør fremheves og legges på minne:

Den urbane eliten har fått hevet sin levestandard pga innvandringen. De har nå råd til ting de ellers ikke hadde. Pluss: de kan velte seg i skinnhellighet.

Innvandring i dette landet handler ikke om rase, men om klasse. For den urbane eliten er innvandringen en velsignelse. Den hever levestandarden og gjør at de kan nyte servicetilbud som før var for kostbare eller ikke tilgjengelige. En for dem tilfredsstillende blanding av velstand og overlegen skinnhellighet. Den gang avskrev regjeringen sammen med folk som Ed Balls, Andy Burnham og Miliband-brødrene meg som rasist.

Men de er selvfølgelig alle del av den urbane eliten. Ingen polakker eller somaliere konkurrerer med dem om å få styre landet, dessverre.

Det andre elementet er «vil ikke-vite»politikken. Den som har fulgt med på Einar Haakaas` avsløringer av rotet rundt falske ID’er vil se at dette har pågått for lenge til at det bare kan være resultat av byråkratisk sommel. Noen ønsker ikke at det ryddes opp, men lar det skure.

Det samme har skjedd i Storbritannia, helt ned i det minste ledd:

La deg ikke lure, dette var en politikk der regjeringen tok kontroll over selv de minste detaljer. Som for eksempel hunden Chester. Når jeg besøkte Chester var den en av åtte brukt i grensekontrollen på havnen i Dover til å søke gjennom lastebiler etter illegale innvandrere.

Chester og vennene hans gjorde en utmerket jobb. Dette skulle vel ha ført til gratulasjoner, en ekstra rasjon kjøttbein eller utdanning av enda flere hunder som Chester til innsats rundt omkring på havnene i landet? Tvert imot: Det ansvarlige departementet mente at Chester og de andre hundene gjorde en altfor god jobb. Antallet ble dermed redusert fra åtte til fem. Årsaken? «De fant altfor mange folk», som en grensevakt forklarte det. Han fortsatte: «Vi tror at myndighetene foretrekker å ikke vite».

Det som skjedde med Chester skjer også på alle nivåer i vårt immigrasjonssystem. Under Labour har grensekontrollen med hensikt blitt redusert til en vits. De ansatte innen politiet og grensekontrollen uttrykte sin frustrasjon til meg. «Vi har ingen avskrekking», sa en politimann hjelpeløst. «Hvis vi fanger en illegal innvandrer, er alt vi gjør å overføre ham til velferdssystemet». En grensevakt sa hoderystende: «Hvorfor ta all jobben og utgiftene med å lete etter illegale innvandrere når de alikevel får lov til å bli».

Betyr dette at menneskene bak ønsket å ødelegge landet? Langtifra. Det har vært en politikk der ideologiske (kulturutopi som avløsning for sosialismen), økonomiske (lavere lønninger, konkurransefordel) og politiske (nye velgere, som stemmer på venstrepartier) har spilt sammen. Man ønsket ikke å høre om de negative erfaringene, hullene i systemet, undergravingen av velferdsstaten, mangel på grensekontroll etc.

Hvis man bruker samme prinsipper for konsekvenser og ansvar som ellers i samfunnet, så grenser dette til det kriminelle, for man har med viten og vilje latt «krana stå åpen» selv om man visste det ville gi vannskader. Nå kan Gahr Støre si at vi må erkjenne at vi har én million med innvandrerbakgrunn om noen år, det er et faktum og vi må leve med det.

Hanne Skartveit skrev det samme i VG: Det er bare blitt sånn. Nei, det er ikke det. Noen ville ha det sånn. Innvandring ville vi fått uansett, men den kombinasjon av asylstrøm og familiegjenforening vi har hatt de senere år har vært tilsiktet.

Guardians Martin Woollacott understreker dette i sin anmeldelse av Christopher Caldwells bok: Europe’s risky experiment

Caldwell quotes the philosopher Pierre-André Taguieff, who uses the term «immigrationisme» to describe the position that immigration is both inevitable and good. The truth is that immigration was not inevitable on the scale on which it took place, and that its effects have ranged from the pleasing – more ethnic food – to the positive – more cultural diversity – to the truly terrible – race riots, social tension, terrorist attacks.

Når noen fører en politikk som presenteres som både «god» og «uunngåelig» er det grunn til årvåkenhet. Da er politikken hevet over kritikk. Nå har det begynt å gå opp for politikerne at vi får et sammenfall av problemer som tvinger dem til å be om et mandat fra folket. De vil ha den demokratiske legitimering de hele tiden har ignorert da krana sto åpen.

Er det tilfeldig at VG og Gahr Støre plutselig vil ta opp problematiske sider ved Det nye Norge?

Skal de ha noe håp om å lykkes må det skje på en ærlig måte. Man kunne kanskje begynne med seg selv.