Gjesteskribent

Innvandring og det skamløse hykleriet til Labours lederkandidater

Av Harriet Sergeant

Tidligere undervisningsminister Ed Balls fikk meg til å sette teen i vrangstrupen i går morges. Han innrømmet i et intervju at han hadde tatt feil når det gjelder innvandring. Å slippe inn fire millioner mennesker under Labours regjeringstid kunne faktisk ha vært en aldri så liten feil, antydet han. Å tape et valg og å konkurrere om lederjobben ser ut til å gjøre underverker med en politikers evne til å lytte og lære.

Labours innvandringspolitikk har ført til at britiske arbeidere må akseptere lavere lønninger og dårligere arbeidsforhold, fortsatte han. Med den ferske overbevisningen til noen som nettopp har fått et hardt spark i baken fra velgerne, innrømmet han at britene har full rett til å si: «Men se på hva dette gjør med nærmiljøet mitt, framtidsutsiktene for mine barn og boligkøene.» Og det uten at en statsminister fra Labour kaller dem trangsynte. Faktum er, herr Balls, at det er for sent å komme med unnskyldninger.

Det samme gjelder Andy Burnham, den andre lederkandidaten i Labour som nå hevder at Labour nektet å innse realitetene ved innvandringen. Og for Miliband-brødrene som begge plutselig mener at innvandring var en legitim bekymring for velgerne i valget, en bekymring som kostet Labour dyrt. For noen skamløse hyklere disse ledende partifigurene er, som ikke en eneste gang protesterte mot innvandringspolitikken når de satt ved makten.

Konsekvensene av Labours katastrofepolitikk vil for alltid være med oss. Vi kan kanskje med store anstrengelser klare å betale det svimlende underskuddet på statsbudsjettet akkumulert under den forrige regjeringen. Men når det gjelder innvandring er det ingen vei tilbake. Labour må leve med den ved hvert eneste valg framover. Men det må dessverre vi også.

Man kan ikke plutselig reversere konsekvensene av fire millioner mennesker som har ankommet på en liten øy som vår og forlanger skoleplasser, jobber og bolig. Labour gjorde ingenting for å dekke disse basisbehovene når tidene var gode, og slett ikke under den økonomiske resesjonen.

Den plutselige helomvendingen til lederkandidatene har en bittersøt smak for meg. For ni år siden skrev jeg en rapport om innvandring der jeg pekte på hva de tidligere ministrene endelig har våknet opp til. Innvandring i dette landet handler ikke om rase, men om klasse. For den urbane eliten er innvandringen en velsignelse. Den hever levestandarden og gjør at de kan nyte servicetilbud som før var for kostbare eller ikke tilgjengelige. En for dem tilfredsstillende blanding av velstand og overlegen skinnhellighet. Den gang avskrev regjeringen sammen med folk som Ed Balls, Andy Burnham og Miliband-brødrene meg som rasist.

Men de er selvfølgelig alle del av den urbane eliten. Ingen polakker eller somaliere konkurrerer med dem om å få styre landet, dessverre. Men i byer over hele dette landet er vanlige mennesker, inkludert mange tidligere innvandrere, i konkurranse med de nyankomne på alle nivåer. Har for eksempel noen av lederkandidatene i Labour nylig prøvd å føde et barn under det statlige helsevesenet? Til og med asiatiske ungdommer i Oldham har gått til det skritt å ringe immigrasjonsverket for å klage på at de har blitt sparket og jobbene gitt til nyankomne fra Karachi.

Når det gjelder den hvite arbeiderklassen det er meningen at Labour skal representere, vet vi alle hva partilederne synes om dem. Under valgkampen sa den venstreorienterte tenketanken Institute for Public Policy Research at motstanderne til Labours innvandringspolitikk var «onde, dumme og reaksjonære». Og hvem kan glemme Gordon Browns avvisning av bestemoren fra Rochdale – Gillian Duffy – som trangsynt etter at hun hadde uttrykt sin bekymring om innvandringen.

Men har noen av disse håpefulle Labour-lederne noen ganger brukt tid sammen med, og lyttet til noen av disse såkalte onde, dumme og reaksjonære menneskene? For hadde de gjort det, hadde de kanskje blitt like rørt som jeg ble da jeg tilbrakte ni måneder med å intervjue hvite arbeiderklassegutter. Det er ikke lett for meg å glemme frustrasjonene deres.

En ung mann i en liten havneby oppsummerte det hele når han nedbrutt sa at han ikke kunne få noen jobber fordi «polakkene gjør alt arbeidet her», og forklarte hva dette betød for ham. Som 22-åring anså han livet sitt som ferdig. Alt han kunne se fram til var en tilværelse på sosialstønad. Når jeg spurte hvordan han så på fremtiden sin, sa han ganske enkelt: «Tom». Faktum er at Ed Balls og partiet hans har kastet bort den unge mannens liv – og mange flere som ham.

Nøyaktig hvor absurd det hele er, ble oppdaget jeg da jeg deltok i et TV-program sammen med en minister fra Labour og Bob Crow, en tidligere kommunist og generalsekretær i transportarbeiderforeningen. Begge frydet seg over innvandringens goder. Jeg var utrolig nok den eneste som representerte den hvite arbeiderklassen.

Hvor langt har vi kommet når Labour og deres agenter i fagforeningene setter alle nyankomnes rettigheter foran folket de egentlig skal representere? Når en middelklasseskribent fra Daily Mail, for svingende, er den eneste igjen som representerer interessene til de aller svakeste?

Ed Balls skylder på et uheldig tilfelle av dårlig hørsel. Han hadde ikke lyttet skikkelig. Alt tilskrives en feilbedømming av publikum. Han gikk så langt som å påstå at han hadde snudd på et tidligere tidspunkt. Han hadde advart Gordon Brown om at «vi bør snakke om innvandring» i løpet av det siste halvannet året, og at «vi gjør en feil når vi feier dette under teppet».

Hvem prøver han å lure? Det var ingen feiing under teppet. Det var en systematisk politikk ført over mange år for å villede offentligheten. Tidligere rådgiver for Downing Street Andrew Neather, som skrev taler for Tony Blair, innrømmet i fjor at ministrene i Labour med viten og vilje la til rette for masseinnvandring for å gjøre Storbritannia mer mangfoldig. «Jeg husker at jeg etter diskusjoner satt igjen med det inntrykket at politikkens hensikt var – selv om det ikke var hovedgrunnen – å gni høyresidas nese i mangfold og utdatere argumentene deres», sa han.

Så Labour-regjeringen åpnet grensene våre med hensikt, la til rette for masseinnvandring på et hittil ukjent nivå med hensikt, og kastrerte alle som hadde autoritet til å beskytte samfunnet vårt med hensikt – for å skape et multikulturelt samfunn og øke sin egen velgermasse (førstegenerasjons innvandrere er kjent for å stemme Labour).

Selvfølgelig har innvandrere gjennom historien bidratt positivt til Storbritannia, og gjør det fortsatt gjennom sårt tiltrengt ekspertise og bidrag til vårt lands kultur. Men selve mengden av ukontrollert innvandring under Labour har vært en katastrofe.

La deg ikke lure, dette var en politikk der regjeringen tok kontroll over selv de minste detaljer. Som for eksempel hunden Chester. Når jeg besøkte Chester var den en av åtte brukt i grensekontrollen på havnen i Dover til å søke gjennom lastebiler etter illegale innvandrere.

Chester og vennene hans gjorde en utmerket jobb. Dette skulle vel ha ført til gratulasjoner, en ekstra rasjon kjøttbein eller utdanning av enda flere hunder som Chester til innsats rundt omkring på havnene i landet? Tvert imot: Det ansvarlige departementet mente at Chester og de andre hundene gjorde en altfor god jobb. Antallet ble dermed redusert fra åtte til fem. Årsaken? «De fant altfor mange folk», som en grensevakt forklarte det. Han fortsatte: «Vi tror at myndighetene foretrekker å ikke vite».

Det som skjedde med Chester skjer også på alle nivåer i vårt immigrasjonssystem. Under Labour har grensekontrollen med hensikt blitt redusert til en vits. De ansatte innen politiet og grensekontrollen uttrykte sin frustrasjon til meg. «Vi har ingen avskrekking», sa en politimann hjelpeløst. «Hvis vi fanger en illegal innvandrer, er alt vi gjør å overføre ham til velferdssystemet». En grensevakt sa hoderystende: «Hvorfor ta all jobben og utgiftene med å lete etter illegale innvandrere når de alikevel får lov til å bli».

Den nylige helomvendingen til Ed Balls har en eneste årsak: Ikke anger for den store og langvarige skaden han har påført velgerne – han tror det er den eneste veien tilbake til makten. Labour tapte valget på at spesielt velgere fra arbeiderklassen var sinte over innvandringspolitikken, og Balls mistet nesten sitt eget parlamentssete til BNP (British National Party).

Han klarer bare ikke å endre på vanen med å bruke prinsipper som brikke i det politiske spillet. Inntil han viser ekte overbevisning og litt respekt for folket han skal representere, fortjener han ikke å vinne ledervalget.

Daily Mail: Immigration and the shameless hypocrisy of Labour’s leadership contenders, by Harriet Sergeant

Oversatt av Bjørn Brattland