Gjesteskribent

Av Ibn Warraq (April 2010)

La oss ta for oss de følgende kommentarene og forsøke å gjette i hva slags publikasjoner de først kan ha blitt presentert:

«Arkeologer stiller stadig oftere spørsmål ved aksepterte antagelser om bibelsk historie og de bibelske fortellinger…»

«Men noen ganger utfordrer arkeologiske funn den historiske rikitgheten til bibelske fortellinger. For eksempel ser enkelte arkeologiske utgravninger ut til å benekte Josvas påståtte erobring av Kanan, siden de verken påviser et ødeleggelseslag eller spor etter bymurer og ikke engang en bebyggelse fra den epoken, som for eksempel Jeriko. I respekt for den teologiske og litterære karakteren til Josvas Bok har noen forskere konkludert at historien er selektiv, med minimal historisk verdi til å rekonstruere fortidens hendelser.»

«Det fins ingen referanser i egyptiske kilder til israelfolkets opphold i det landet, og de bevisene som fins er indirekte og av lav kvalitet.»

«Arkeologiske funn har ført til spørsmål om visse antagelser og påstander basert på bibelsk litteratur. Noen ganger er disse bevisene direkte motstridende til bibelske fortellinger, andre ganger er data som kunne ha underbygd litteraturen opplagt mangelfull.»

Nei, disse skeptiske observasjonene er ikke hentet fra sidene til «The Skeptical Inquirer», men er istedet fra et kapittel av Lee I. Levine kalt «Biblical Archaeology» i «Etz Hayim, Torah and Commentary», utgitt av «The Jewish Publication Society for The Rabbinical Assembly, The United Synagogue of Conservative Judaism» i New York, 2001. Altså i en bok som inneholder de hebraiske Mosebøkene sammen med engelsk oversettelse og kommentarer, finner vi en høyst objektiv og rasjonell beskrivelse av arkelologiens implikasjoner. Vitenskap, med andre ord, om Toraens historiske nøyaktighet. Til og med United Synagogue of Conservative Judaism har tatt til seg den historisk metodiske innsikten til opplysningstiden og den historisk-kritiske metode, og notert seg de forvirrende konsekvenser dette kan ha for de troende.

En lignende introduksjon til en oversettelse av Koranen ville vært utenkelig. Koranen har faktisk ikke vært gjenstand for en kritisk undersøkelse. Grunnen til at vestlige islamforskere ikke har utsatt den for en kritisk analyse er mange og varierte og inkluderer:

* Politisk korrekthet som fører til islamsk korrekthet.
* Frykten for å gi argumenter til rasister eller reaksjonære, til ulykke for vestens muslimske minoriteter.
* Kommersielle eller økonomiske motiver
* Skyldfølelse for kolonitiden (der alle planetens problemer skyldes vestens ondskapsfulle oppførsel og intensjoner)
* Frykt for liv og helse.
* Intellektuell terrorisme fra forfattere som Edward Said.

Said lærte ikke bare en hel generasjon arabere selvmedlidenhetens kunst, men skremte også svake vestlige akademikere og til og med enda svakere, alltid venstreorienterte, intellektuelle til å akseptere at enhver kritikk av islam skal avvises som orientalisme, og dermed er ugyldig.

Men den intellektuelles første plikt er å snakke sant. Sannhet har gått av moten i denne postmoderne epoken hvor kontintentale sjarlataner har infisert anglo-amerikanske intellektuelle med idéen om at objektiv kunnskap ikke bare er uønsket, men også umulig å oppnå. Jeg mener at å gi opp sannheten ikke bare fører til politisk fascisme, men også legger all intellektuell analyse død. Når vi gir opp idéen om sannhet gir vi også opp målet om å skaffe oss kunnskap. Men menneskets natur er å søke kunnskap, som Aristoteles formulerte det. Sannhet, vitenskap, intellektuell analyse og rasjonalitet er uløselig knyttet sammen. Relativismen og dens uekte barn – multikulturalismen – leder ikke til kritisk analyse av islam.

Said skrev en polemisk bok, «Orientalisme», i 1978. Dens skadelige innflytelse er merkbar i alle institutter for islamske studier, hvor all kritikk av islam er per definisjon utelukket. Saids syn er at orientalister er involvert i en ondskapsfull sammensvergelse for å sverte islam, for å holde muslimene i en tilstand av permanent underkastelse, og dermed er en trussel for islams framtid. Orientalistene søker kunnskap om orientalske folkeslag kun for å dominere dem, for det meste i imperialismens tjeneste.

Tre andre faktorer må tas med i beregningen for å forstå det ellers merkelige fenomenet der vestlige forskere svelger rått islams egen forklaring på sin framgang og seg selv.

For det første, var de første moderne islam-apologetene, til og med for fundamentalistisk islam, kristne akademikere som oppfattet en felles trussel i visse økonomiske, filosofiske og sosiale utviklinger i vesten: Rasjonalisme, skeptisisme, ateisme, sekularisme, den industrielle revolusjon, den russiske revolusjon og framveksten av kommunisme og materialisme. Sir Hamilton Gibb beskriver islam som en kristen «engasjert i en felles spirituell streben.»[1] Men la oss passe oss for skeptisisme: «Både kristendommen og islam lider under verdslig press, og angrep fra ateistiske vitenskapsmenn og lignende,» klager Norman Daniel.[2]

Derav tendensen blant kristne akademikere til å være nokså ukritiske, en tendens til å ønske å ikke fornærme muslimske venner og kolleger. Enten eksplisitte unnskyldninger hvis skribenten følte at det kunne være fornærmende for muslimske øyne, eller bruk av forskjellige teknikker for tilsynelatende å unngå å ta side, eller å unngå helt å bedømme diskusjonstemaet.

Kristne akademikere som Watt, kurator på St. Mary Boltons i London og Old St Paul’s i Edinburgh, en protestantisk minister som var en av de mest inflytelsesrike islamforskere i Storbritannia i de siste femti år, og Sir Hamilton Gibb, så begge skeptisisme, ateisme og kommunisme som en felles fiende av all sann religion. De fulgte Carlyles håp om spirituell inspirasjon fra østen. Watt: «Islam, eller kanskje heller østen, har hatt en tendens til å legge for mye vekt på guddommelig overherredømme, mens vesten har lagt for mye vekt på menneskets frie vilje, særlig i den senere tid. Begge har forlatt den riktige veien, men i forskjellige retninger. Vesten kan antagelig lære mye av den siden av sannhet som har vært så godt forstått i østen.»

I sin artikkel «Religion and Anti-Religion» kan professor Watt knapt skjule sin forakt for sekularisme. «Sekularismen og materialismen er på retur,» bemerker Watt fornøyd, «de fleste seriøse menn i Midt-Østen forstår nåtidens alvorlige problemer, og er derfor klar over behovet for en religion som kan hjelpe dem når disse problemene innvirker på deres hverdag.» Watt fortsetter med å diskutere arbeidet til Manfred Halpern som «snakker om de muslimske brødrene i Egypt, Syria og andre steder, samt beskriver bevegelser som Fida’iyan i Islam i Persia og Khaksars og Jama’at-i Islam i Pakistan som neo-islamske totalitære, og beskriver likheten med fascisme inklusive nasjonalisosialismen i Tyskland under Adolf Hitler. Fra et rent politisk ståsted kan dette forsvares, og likhetene er absolutt til stede. Men i et bredere perspektiv er dette ikke helt korrekt. Riktignok søker bevegelsene å ‘nøre opp under sterke følelser og vold for å øke makten til den karismatiske lederen og styrke samholdet innen bevegelsen …’, og at de ‘spiller på følelsene og verdiene til en heroisk fortid, men undertrykker all kritisk analyse av både fortidens røtter og nåtidens problemer.’ Men politisk inkompetanse og fiasko kan ikke overskygge den positive religiøse vekkelsen … Den neo-islamske massebevegelsen er langt fra sammenlignbar med nasjonalsosialismen eller fascismen, men er sannsynligvis en viktig barriere mot en slik utvikling.» [3]

Watts fantastiske eufemisme for fascisme er «politisk inkompetanse» og vi blir bedt om å overse denne fascismen og istedet beundre den «positive religiøse vekkelsen». Watts støtte til det som Amir Taheri kaller hellige terrorister er verdt å tenke over. Vi må ikke glemme at det Muslimske Brorskap var en terroristorganisasjon hvis grunnlegger ikke la skjul på sin beundring for Hitler og Mussolini. Etter andre verdenskrig sto Hassans Muslimske Brorskap bak en rekke angrep på sivile mål: kinoer, hoteller og restauranter ble bombet eller satt fyr på, usømmelig kledde kvinner ble angrepet med kniv. I tillegg til en rekke attentater. Ja, vi blir bedt om å overse dette i den religiøse vekkelsens navn.

Men Watt viser seg å inneha enda verre kvaliteter – mistro til intellektet og avvising av viktigheten av historisk objektivitet og sannhet: «Denne vektleggingen av historiske fakta fører med seg neglisjering av symboler, og i ytterste konsekvens kan ‘symbolsk sannhet’ være viktigere enn ‘historisk sannhet’.»[4]

I «Introduction to the Quran», ser Watt ut til å ikke helt ha grepet sannhetens idé, faktisk blir objektiv sannhet helt satt til side til fordel for ren subjektivisme. «… Systemet av idéer som følges av jøder, kristne, muslimer, buddister og andre, er alle sanne i den forstand at de setter mennesker i stand til å ha en mer eller mindre tilfredstillende ‘opplevelse av helheten i livet’. Så langt vi kan se er ingen av de store systemene de andre over eller underlegne. Alle er derfor sanne. Spesielt koranen er på denne måten sann. Det at koranens enhetlige gudskonsept ser ut til å motsi det kristne konseptet om gud, betyr ikke at begge systemene eller deres tolkninger er usanne. Hver tolkning er sann i den forstand at den er del av et system som er sant. At noen tolkninger innen systemene ser ut til å motsi aksepterte vitenskapelige eller historiske fakta, skaper riktignok problemer for systemets tilhengere, men beviser ikke at systemet som helhet er underlegent andre. For eksempel er koranens påstand om at jødene drepte Jesus ikke et bevis for at det koranske system er underlegent det kristne, selv hvis man antar at korsfestelsen er et historisk faktum.» [5]

I dette utrolige og intellektuelt uærlige avsnittet gjør Watt all slags mentalgymnastikk for å forsøke å gjøre alle til lags uten å fornærme noen. Rent bortsett fra Watts vage terminologi – utsagn som «opplevelse av helheten i livet,» «tolkning,» «det koranske system» – kan vi nå begynne å forstå hva som ble antydet i begynnelsen av denne undersøkelsen, hvorfor britiske islamforskere har vært så lite kritiske til islam.

«Den ikke-muslimske akademiker», fortsetter Watt, «er ikke opptatt av å finne den absolutte sannheten siden det er umulig å oppnå for et menneske. Han _antar sannhet_ (min uthevelse, IW) på den relative måten vi nettopp har forklart under det koranske system av idéer.» Under slike forhold er det lite sannsynlig at en forsker kan kunne være kritisk til et «trossystem» når det samtidig tilfredstiller hans «åndelige behov».

Denne holdningen som bl.a. Watt legger for dagen, ble skarpsindig blottlagt og angrepet av Julien Benda i hans klassiske «Betrayal of the Intellectuals.» Han skrev: «Men de moderne intellektuelle har holdt opp universell sannhet og universell moral til menneskehetens forakt. Her har de vært geniale i sin streven etter å tilfredsstille religiøse tilhengeres følelser. Det er tydelig at sannhet bare er i veien for de som ønsker å komme seg opp og fram. Fra det øyeblikket de aksepterer sannhet er de dømt til å være selvkritiske i alle sammenhenger. For en lettelse det må være for dem å finne ut at universell sannhet ikke eksisterer og at det bare fins delvise sannheter. Sannheter fra Lorraine, sannheter fra Provence og sannheter fra Bretagne har gjennom århundrene blitt harmonisert til å bli godt for, respektabelt og sant i Frankrike».[6] Watt ville lagt til en muslimsk sannhet, en kristen sannhet, osv. Eller som han skrev i «Islamic Revelation»: «Enhver stor religion er gyldig innenfor en viss kulturell region, men ikke utenfor den.» [7]

Den sentimentale økumeniske tradisjonen etablert av forskere som Watt og Gibb fortsetter den dag i dag. Den gradvise introduksjonen kan følges i sidene til tidsskriftet «The Muslim World» som ble grunnlagt i 1911 for å promotere arbeidet til kristne misjonærer i Midt-Østen. De første utgavene var meget kritisk til forskjellige aspekter av islam – jeg har allerede sitert Charles Watsons beskrivelse av islam som totalitær fra en utgave fra 1937. Den første redaktøren, Samuel Zwemer (1867-1952) var en sterkt troende kristen. Han ble i 1929 utnevnt til professor i misjon og religionshistorie på Princeton Teologiske Seminar, hvor han underviste til 1951. Han snakket bortimot flytende arabisk, hadde store koran-kunnskaper og ble ofte kalt «misjonæren med løvehjerte som prøvde å bruke bibelen til å få muslimene bort fra deres egne bøker.»[8]

Men på slutten av 1940-tallet begynte tidsskrifet å publisere artikler med et positivt syn på islam, og på 1950-tallet var sidene dominert av forskere som Watt. Nå er det to redaktører – en kristen og en muslim – og konvertering av muslimer til kristendom er ikke lenger sett på som respektabelt av liberale kristne. Istedet går de langt for å tilpasse seg muslimer, for eksempel oppfordringen til alle kristne om å bruke begrepet «Allah» istedetfor Gud,[9] en generøs gest som muslimene ikke har gjengjeldt.

For å flytte oss til nåtiden, har vi tilfellet John Esposito, en katolikk og professor i internasjonal politikk og islamske studier ved universitetet i Georgetown. Han er også leder for Prince Alwaleed Bin Talal Center for Muslim-Christian Understanding ved samme universitet. Mens han tok doktorgraden ved Temple-universitetet, ble han påvirket av islamisten Ismail R. Faruqi, «Palestinsk pan-islamist og teoretiker bak ‘Islamization of Knowledge’, som det hadde oppstått en personkult rundt.»[10] Esposito prøvde å fremstille islam og islamisme i vestlige termer med håp om å skape en mer positiv innstilling til dette i vesten.

«Hvorfor ikke kategorisere islamske bevegelser som deltagende eller til og med demokratiserende?»[11] spør Esposito, og fortsetter med å hevde at islamske bevegelser ikke er noe annet en bevegelser for demokratisk reform! Kun «orientalistiske» fordommer hindrer vestlige å innse dette. Amerikanerne må bare «slutte å betrakte demokrati på en smal etnosentrisk måte for å forstå islamsk demokrati som en mulig skaper av effektive systemer for deltagelse, men ikke på samme måte som Westminster-modellen eller det amerikanske systemet.»[12]

Esposito og hans kollega John Voll hevdet med styrke at hver islamsk stat eller bevegelse var enten demokratisk eller hadde potensiale for demokrati. John Voll vitnet for kongressen i 1992 til fordel for Sudan som Kramer beskriver som «et sted uten politiske partier, styrt av en militærjunta med islamistisk ideologi.» For Voll var det sudanske regimet «et forsøk på å skape et konsentuelt format for politisk deltagelse istedet for et konfliktbasert,» og etter hans mening, «er det umulig å hevde, selv basert på vestlig politisk erfaring, at hvis et system ikke har to partier er det ikke demokratisk.»[13]

Martin Kramer oppsummerer Volls groteske unnskyldning for islamisme slik: «Så ble altså amerikanske kongressmenn instruert av presidenten for Middle East Studies Association at et land uten politiske partier, styrt av en kupp-general, herjet av borgerkrig og med et brutto nasjonalprodukt på under 200 dollar per innbygger likevel på en måte kan kalles et demokrati. Dette var ingen frivillig selvparodi, det var bare Espositos logikk tatt til det absurde.»[14]

Bare noen måneder før 9/11 skrev Esposito: «ved å fokusere for mye på Osama bin Laden, risikerer vi å gi en av mange kilder for terrorisme en altfor høy status og relevans, og dermed miste de mangfoldige andre internasjonale kildene av syne.» Enda tidligere hadde han spådd at 1990-årene ville «bli et tiår av nye allianser og sammenslutninger der de islamske bevegelsene kommer til å utfordre heller enn å true sine egne samfunn og vesten.» I 1994 hevded at han den palestinske terrororganisasjonen Hamas bare var en samfunnsorientert gruppe engasjert i «honning, ost og hjemmebasert klesproduksjon.» Og han så ingen fare med president i den palestinske selvstyremyndigheten Yasir Arafats oppfordring til jihad, det var egentlig å sammenligne med en «kampanje mot analfabetisme.»

Etter 9/11 la Esposito først og fremst skylden på USA: «11. september har gjort det klart for alle at å ikke ta opp de involverte temaene toleranse og pluralisme, har katastrofale konsekvenser.»

Enda verre for Esposito er at han nekter å innse at iverksetting av sharia, islamsk lov, uungåelig fører til et totalitært styre, som i Taliban-styrte Afghanistan, dagens Iran, Saudia-Arabia og Sudan. Freedom House rangerer disse landene som de aller verste forbrytere mot menneskerettighetene i verden. Videre har hvert eneste av disse landene vært involvert i eksport av internasjonal terrorisme. Likevel skriver Esposito at «i motsetning til enkelte råd, bør USA prinsipielt ikke protestere mot implementering av islamsk lov eller deltagelse av islamske aktivister i styresett.»[15]

Den andre faktoren som fører til den apologetiske naturen til islamforskere er at Saudi Arabia donerer penger til vestlige universiteter. I desember 2005 ga Prince Al-Waleed bin Talal bin Abdul Aziz Al Saud, barnebarnet til Saudi Arabias først konge Abdul Aziz Al Saud, 20 millioner dollar til hvert av Harvard og Georgetown-universitetene. Anthony Glees[16] har påvist at åtte britiske universiteter inklusive Oxford og Harvard har tatt i mot 233,5 millioner pund fra Saudi Arabia. Professor Glees hevdet at de rådende ensidige synene på islam og Midt-Østen på universitetene er jevngode med anti-vestlig propaganda. Glees: «Universitetene i Storbritannia kommer til å generere to nasjonale kulturer: en i hovedsak sekulær ikke-muslimsk, og en muslimsk. Vi kommer til å ha to identiteter, to lojaliteter og to juridiske og politiske system. Etter regjeringens egen definisjon må dette øke risikoen for terrorisme mye.»

I en rapport i den britiske avisa Guardian blir Dr Denis MacEoin, islam-ekspert ved Newcastle University sitert på at akademikere var redde for å ta opp temaer som kunne fornærme sponsorene: «‘Som del av et helhetssyn kan bare muslimer undervise i islam, men i en akademisk sammenheng er dette fullstendig galt. Det vil raskt fjerne muligheten for virkelig akademisk debatt.’ Han sier at et økende antall studenter med en strengt tradisjonell salafistisk bakgrunn begynner på islamstudier, og kan tenkes å bli opprørt av ‘ordentlig kritisk akademisk debatt’. ‘Det er en trussel mot akademisk frihet og kritisk tenkning’ advarer han.» [17] Doktor MacEoin måtte forlate universitetet for mange år siden fordi hans idéer var uakseptable for Saudi-Araberne som finansierte det islamske instituttet.[18]

Den tredje faktoren som hemmer kritisk analyse av koranen og islamsk tradisjon er at det også fins islamske kolleger ved universiteter over hele den vestlige verden. Antagelig siden 1960-tallet begynte vestlige universiteter i sin søken etter mangfold å utnevne muslimer til å undervise om islam – som om bare muslimer var kvalifisert nok til dette. Noen var kompetente og nøyaktige, men dessverre var det også mange inkompetente blant dem, og de fikk tidlig fast ansettelse til tross for manglende akademiske kvaliteter. Disse har nå stor makt på universitetene og fakultetsledere er engstelige for å starte bråk og fornærme muslimske kolleger som uten skam er i stand til å mobilisere lokale imamer til å lage dårlig PR, hvis for eksempel institutt for islamstudier prøver å invitere en forsker som Cristoph Luxenberg. Professor Joseph Hoffmann planla en konferanse som skulle se kritisk på kildene og skriftene til de tre Abrahamittiske religionene på en velkjent teologisk høyskole på den amerikanske østkysten. Dette måtte han gi opp på grunn av et fiendtlig innstilt muslimsk fakultetsmedlem. (Konferansen ble til slutt avholdt på vestkysten i 2007.)

Det uheldige resultatet er at akademikere ikke lenger kan utføre sin jobb med ærlighet. En forsker som jobbet med et nylig oppdaget koran-manuskript viste noen av sine skremmende konklusjoner til en kollega, en verdenskjent koran-ekspert. Han spurte ikke, «Hvilke bevis har du, hvilke argumenter, er dette sant?» Kollegaen advarte derimot mot om at avhandlingen var uakseptabel fordi den ville opprøre muslimer.

Vestlige islamforskere må kompromissløst forsvare vår rett til å analysere islam, til å forklare dens fram og tilbakegang ved bruk av de vanlige mekanismene i menneskelig historie, og i henhold til de objektive standardene til historisk-kritisk metode.

Demokrati er avhengig av den frie tanke og åpen diskusjon. Ufeilbarlighet er en udemokratisk og uvitenskapelig idé. Det er perverst når vestlig media klager over den manglende islamske reformasjonen samtidig som de ignorerer bøker som Anwar Shaikhs «Islam – The Arab Imperialism», eller «Hvorfor Jeg Ikke Er Muslim». Hvordan tror de en reformasjon kan finne sted uten kritikk?

[1] H.A.R.Gibb. Modern Trends in Islam. Chicago: University of Chicago Press, 1947.
[2] Norman Daniel. Islam and the West. Edinburgh: Edinburgh University Press, 1960, p.307.
[3] William Montgomery Watt, Religion and Anti-Religion, in Religion in the Middle East:Three Religions in Conflict and Concord, ed. A.J.Arberry, Cambridge: Cambridge University Press, 1969, pp.625-627
[4] William Montogomery Watt, Islamic Revelation in the Modern World, Edinburgh: Edinburgh University Press, 1969, p.116
[5] William Montogomery Watt, Introduction to the Quran, Edinburgh: Edinburgh University Press,1977 p.183.
[6] Julien Benda The Betrayal of the Intellectuals, Boston: Beacon Press, 1955, pp.76-77.
[7] William Montogomery Watt, Islam and the Integration of Society, London: Routledge, Kegan and Paul, 1961, p.278
[8] Samuel Zwemer: http://en.wikipedia.org/wiki/Samuel_Marinus_Zwemer : accessed 15 November, 2007.
[9] In August, 2007,Bishop of Breda, Tiny Muskens: http://www.worldnetdaily.com/staticarticles/article57178.html, accessed 15 November, 2007.
[10] Martin Kramer. Ivory Towers on Sand. The Failure of Middle Eastern Studies in America. Washington, D.C.: The Wsahington Institute for Near East Policy, 2001, p.49.
[11] Ibid.,p.50
[12] John Voll and John L. Esposito, «Islam’s Democratic Essence», Middle East Quarterly 1, no.3 (September 1994) p.11, quoted in Martin Kramer. Ivory Towers on Sand. The Failure of Middle Eastern Studies in America. Washington, D.C.: The Washington Institute for Near East Policy, 2001, p.50
[13] Quoted in Martin Kramer. Ivory Towers on Sand. The Failure of Middle Eastern Studies in America. Washington, D.C.: The Washington Institute for Near East Policy, 2001, p.50
[14] Martin Kramer. Ivory Towers on Sand. The Failure of Middle Eastern Studies in America. Washington, D.C.: The Washington Institute for Near East Policy, 2001, pp.50-51
[15] All the quotes in the last three paragraphs are from Campus Watch, Esposito: Apologist for Militant Islam, published by FrontPage Magazine, September 3 2002, accessed Nov.30, 2007
[16] Ben Leach, » ‘Extremism’ Fear in Islam Studies Donations» in Telegraph On-line, 13 April, 2008, available at http://www.telegraph.co.uk/news/uknews/1584954/Extremism-fear-over-Islam-studies-donations.html. Accessed, 29 March, 2010.
[17] Anthea Lipsett, Concerns over Funding of Islamic Studies, 17 April, 2008.Guardian, available at
http://www.guardian.co.uk/education/2008/apr/17/highereducation.uk. Accessed 29 March, 2010.
[18] Daniel Easterman. New Jerusalems, London, 1992, pp.92-93.

New English Review: The Dogmatic Islamophilia of Western Islamologists

Oversettelse ved Bjørn Brattland