Kommentar

Organisasjoner som NOAS, Antirasistisk senter, Amnesty – interesseorganisasjoner som arbeider med asylsøkere, har aldri nevnt om det finnes en tålegrense for hvor mange asylsøkere Norge kan ta imot. De vil sikkert hevde at det ikke ligger under deres mandat. Men advokaturet for en liberal tilstrømming føres på en så ensidig måte at det indirekte signaliserer det motsatte standpunkt: det finnes ingen øvre grense for hvor mange mennesker Norge kan eller bør ta imot.

Det er aldri nok. Det er et standpunkt politikerne får problermer med å forsvare overfor velgerne. Regjeringen forsøker derfor å innføre tiltak for å begrense tilstrømmingen: det skjedde i fjor og det skjedde idag. Begge ganger svares det med samme argumenter: Regjeringen får Frp-stemplet hengt rundt halsen av journalister som gjør glatt smyger unna kontraspørsmålet: hva vil skje hvis regjeringen ikke foretar seg noe? Man sier anklagende at Norge tilpasser seg innstrammingene i resten av Europa. Mener man på ramme alvor at Norge skulle være et fristed, en trygg havn for all verdens nødstilte?

Leder av Antirasistisk senter, Kari Helene Partapuli, fikk idag fremføre sin kritikk av regjeringen, i sin mest rendyrkede, absoluttistiske form.

Hun hadde tre ulike argumenter:

1. Tiltakene virker ikke.
2. Dagens regjering fører den mest restriktive politikken i manns minne.
3. Spørsmålet er ikke innstramminger, men det faktum at antall flyktninger i verden øker, i fjor med tre millioner. Disse har Norge plikt til å ta seg av, ifølge Partapouli.

Argumentene spriker. Det første er av teknisk natur – tiltakene virker ikke, så hvorfor prøve? – det andre er den vanlige moralske møllestenen: anklagen om å føre den strengeste politikken noensinne. Det er et slags Pontius Pilatus-stempel. Trumfkortet er 30-årene og utestengelsen av jødene.

Statsråd Dag Terje Andersen forsøkte å være konkret: antallet mindreårige, enslige asylsøkere øker eksplosivt. Særlig fra Afghanistan. Det er ikke holdbart. Det er ressurskrevende å ta seg av de mindreårige med den standarden Norge legger opp til. Her har norske medier vært med å legge listen svært høyt med reportasjer fra Hvalstad senter og sammenligninger med norske barn.

Barna sender selvfølgelig beskjeder tilbake til Afghanistan om hvor flott mottakelse de får: og det utløser nye barneforsendelser. Man kan ikke fortenke afghanerne i dette: vi lever i en global verden, norsk og allierte soldater står i Afghanistan, smuglerruter for opium og heroin kan også brukes for mennesker.

Dette er harde fakta og regjeringen forsøker å ta det opp, bla ved å se på alderen til barna. Det er som med id-løse asylsøkere; man sier det som passer. Det å stille seg spørrende og tvilende blir av interesseorganisasjonene betegnet som ondsinnet mistenkeliggjøring. Denne i pose- og sekk-mentaliteten har også spredt seg til fagmiljøene, slik at legene ikke vil delta i aldersfastsettelse gjennom undersøkelse av skjellett eller tenner.

Ingen spør kritikerne hva alternativet er.

Men SV og folk som Partapouli har ved hver korsvei markert hvor de står: De ønsker at dagens utvikling skal fortsette. De kontrolltiltak de kan tenke seg er kosmetiske. De ser alltid saken fra en moralsk synsvinkel, og den er per definisjon overlegen. Men essensen av deres politikk er som en vri på Koran-sitatet om at det å redde ett menneske er som å redde hele verden: Det er bedre at hele verden går under enn at ett menneske går under.

Det er den politikken godhetsindustrien styrer etter, og ethvert normalt menneske vil forstå at dette er en nihilistisk politikk.

En godhet som ikke tar hensyn til konsekvensene, vil uvegerlig ende opp som det motsatte.