Gjesteskribent

Av Arthur Dent (Midtøsten): Langt fra «julebordsaktige» opptøyer i Oslo, fortoner verden seg mye fredeligere i arabiske gater. Her er det høflighet, vennlighet og gjestfrihet – som alltid – som dominerer.

Men i kulissene koker det. Ja, det koker så mye at man skal ha gode ører, god tid og et ualminnelig godt hode for å forstå alt som skjer i ly av kampene på Gaza. Som skjebnen jo har villet det, har araberne ledere som tar ansvar for landenes ve og vel, om enn kanskje ikke alltid like mye for folkenes ve og vel. Arabiske politikere har det følgelig stritt om dagen.

Egypt-initiativet:
Her er det full forvirring, den spanske utenriksminister Miguel Moratinos står i Ramallah og sier at det har vært fremskritt og Hamas undertegner innen kort tid. Dette er bare tull. Onsdag kveld – med få minutters mellomrom på Al-Jazeera (arabisk) – sto talsmannen for Hamas-delegasjonen i Egypt og Mohammad Nizal i Damaskus og sa imot hverandre. Hamas-mannen i Egypt fortalte at det ikke var noen uenighet med Egypt, egypterne var enige i de tilleggene Hamas hadde fremmet for tre dager siden, og de var:

a) full våpenhvile fra Israels side
b) umiddelbar retrett fra Gaza
c) normal åpning av alle grenseoverganger (Erez og Qarna mot Israel, Rafah mot Egypt, min anm.)
d) Full opphevelse av blokaden av Gaza

Nizal i Damaskus, som er medlem av Hamas’ pollitbyrå, begynte triumfatorisk med å si at forskjellige fraksjoner av motstandsbevegelsen sist natt hadde lykkes i å drepe og såre 17, deriblant kommanderende offiser for fiendens spesialkommando 101. Dette hadde okkupasjonsmakten måttet medgi i dag, og dette var en stor seier ikke bare for folket i Gaza men hele ummah’en.

På innpust gjentok han så kravene hans kollega i Egypt nettopp hadde referert – ingen dissonans der – men på spørsmål fra programleder avviste han at det var noen som helst fremgang i forhandlingene. På spørsmål fra programlederen om hva egypterne sa til disse ufravikelige kravene, sa han først at «egypterne har sendt dem til den israelske okkupasjonsmakten…»
– Nei, jeg spurte deg hva egypterne sier til deres krav, avbrøt programleder.
– Ingenting, de sier ingenting, det er deres holdning… De har bare sendt dem videre til den sionistiske fienden, svarte Nizal. Vi har sagt til de øverste egyptiske myndigheter, senest i dag, at om ikke disse kravene aksepteres fullt ut vil vi fortsette kampen. Og, til dette kravet om at vi må stoppe smuglingen av våpen inn til Gaza, så er ikke dette noe vi i Hamas har noe med. Våpnene smugles ikke fra Gaza til et annet land, men fra et annet land til Gaza, og det er derfor ikke vårt anliggende…

Med dette sparket til Egypt gikk nyhetene rett over til føljetongen om det ekstraordinære Toppmøtet i Den arabiske liga, som Nizal ganske forståelig ikke hadde svært mye tiltro til.

Toppmøtet, eller -møtene:

Syria og Qatar – Syria har formannsskapet i ligaen i inneværende periode, men «alle vet» at Saudi-Arabia og Syria ikke er på spesiell god talefot – tok allerede tidlig i forrige uke initiativ til å avholde et ekstraordinært toppmøte i Doha, Qatar, førstkommende fredag den 16. I begynnelsen av denne uken begynte påmeldingene å komme. Men tirsdag – etter et møte mellom Egypts president Hosni Mubarak og Saudi-Arabias kong Abdallah i Riyadh – ble det klart at Egypt og Saudi-Arabia ikke aktet å delta på møtet i Doha. Onsdag morgen var det 13 land påmeldt, et mindre en for at møtet skulle være beslutningsdyktig.

Begrunnelsen var og er litt ullen, men offisielt heter det at de to landenes ledere ikke ønsker å dra oppmerksomheten vekk fra det økonomiske toppmøtet som skal holdes i Kuwait på mandag. Alle vet at det er bare tull. Selvfølgelig skyldes det disse landenes intense motvilje mot Hamas og Iran. Først skyldes det at Qatar jo huser OsHamas’ fremste propagandakanal, Al-Jazeera. Denne kanalen er en studie i velregissert og vinklet nyhetsformidling. Og her dreier det seg ikke bare om at kanalen i hver eneste lille pause bringer blodige billedkollasjer fra tragedien i Gaza, men like mye at de nesten like ofte gir sendetid til folk som karikerer, kritiserer og truer de to statslederne på groveste måte. Et eksempel er fra sist søndag da det gikk rykter på diverse iranske nettsteder – formidlet av Al-Jazeera, selvfølgelig – om at iranske myndigheter hadde utlovet en million dollar i belønning til den som drepte Hosni Mubarak. Her er hva den modige iranske dissenteren Ahmad Zeidabadi sa om dette på Al-Arabiyyah (den saudi-eide konnkurrenten til Al-Jazeera):

In response to a question from a reporter who asked about the allocation of a million dollars for the assassination of Egyptian president Hosni Mubarak, the spokesperson for Iran’s Ministry of Foreign Affairs Hassan Ghashghavi said, «You know that the flow of information and expression of opinion in Iran enjoys freedom».

With all due respect to the spokesperson, as far as we know expression of opinion is absolutely not of the characteristic that he described. So it would have been better if a more meaningful justification for announcing a reward for Hosni Mubarak’s head was thought of.

Nuvel. I kveld kom så meldingen om at alle Gulf-landene torsdag skal holde et eget toppmøte om krigen i Gaza. Møtet skal holdes i Saudi-Arabias hovedstad, Riyadh. Få timer etter dette holdt emiren av Qatar, Hamad bin Khalifa Al Thani en pressekonferanse der han forsikret om at toppmøtene i Doha og Kuwait slett ikke var konkurrerende toppmøter, men måtte sees som ett og samme…

Krigen om folkets støtte
Al-Jazeera og nær sagt hver eneste fjernsynskanal i parabolverdenen velter seg i bilder fra krigen i Gaza. (Her er det på plass med en forklaring på uttrykket «velter seg i». Dette bruker jeg fordi kanalene bevisst bruker så dramatiske bilder de bare kan og som de får. For det første for å øke motviljen, i og for seg naturlig nok, dernest fordi de bevisst eller ubevisst har valgt side, og fordi de håper og tror at seerne blir sittende ved skjermen. Når så vi sist slike bilder fra Darfur i Sudan eller Swat i Pakistan?)

I det arabiske landet jeg nå befinner meg i snakkes det likevel ikke så mye om krigen. Alle ser på krigen på TV, sies det. Mon det? Mitt inntrykk er at man tidligere kunne se og høre nyheter overalt, i butikker, drosjer og på hotellene. Men så langt har jeg på ett unntak nær hverken hørt eller sett noe annet (utenfor mitt eget hotellrom) enn musikk, egyptisk såpeopera eller pludreprogrammer. Min gode venn Ahmed drosjesjåfør betror meg hoderystende over en kopp kaffe med kardemomme at Hamas er gale, og at de bærer like mye skyld for tragedien som Israel. Faktisk er sinnet mot Israel langt mindre enn det jeg følte hjemme i Norge, og ikke så mye sterkere enn det jeg har opplevd på tidligere besøk til disse trakter.

Til sist en svipptur innom Sudan. I dag holdt den folkemordtiltalte presidenten i landet, Omar Al-Bashir , en kraftfull tale til folket:

– Motstandsbevegelsen i Gaza kjemper ikke for Gaza, sa han og svingte kjeppen mot mengden. Nei, de kjemper heller ikke for Palestina, sa han og lot stokken falle. Motstandbevegelsen kjemper for hele ummah’en, for den islamske verden, for alle muslimer (alle gode ting er tre, vet dere), sa han og begynte å svinge stokken over hodet. De kjemper den samme kampen som vi i Darfur, som folket i Irak, som i Afghanistan og som i Somalia, sa han og avsluttet med et imaginært utfall mot disse grusomme fiender av islam…

At OsHama (Al Jazeera) sier mer eller mindre akkurat det samme som Hamas og Bashir overrasker vel ingen. Spørmålet er ikke om det er OsHama som snakker, spørsmålet er hvor mange det er som hører, og hvor de befinner seg.

Av Arthur Dent

Arthur Dent vil med jevne mellomrom sende document rapporter om utviklingen i Midtøsten. Han må av flere grunner bruke pseudonym.