Angrepene mot ti høyprofilerte mål i Indias mest dynamiske by, Mumbai, er et vannskille. Terroristene utløser en dynamikk, og det er en helt annen enn den tilsiktede. En hel verden ser hva terror går ut på, og vender seg bort i avsky.

Det er også blitt slik at de terroristene går løs på blir «foredlet»: befolkningen løper ikke rundt i gatene på jakt etter syndebukker, mediene holder en saklig tone og sier ikke mer enn det informasjonen tilsier. Dette gjelder også medier verden over. Man kunne etter alt som har skjedd, brukt anledningen til å si: nok er nok, nå må noen ta tak i og stanse disse kreftene, og kanskje burde man bli litt tydeligere, for disse menneskene risikerer å rive verden med i ragnarokk.

De kom i gummibåter til Mumbai, og som en marinecommando sa: «De må ha fått opplæring». Terroristene kjempet målbevisst og utholdende. Man lurer også på hvordan det er mulig å trene et stort antall menn til å gå inn og drepe helt vanlige mennesker i deres hverdag.

Slik så det ut i ventehallen på Mumbais travleste jernbanestasjon. Så fortsatte angrepene hvert kvarter: mot cafe Leopold, også et landmerke i byen, mot to sykehus, og luksushotellene Trident Oberoi og Taj Mahal, og det jødiske senteret. Gjester ble spurt om nasjonalitet, og man kan bare lure på hva som har skjedd i det jødiske senteret, som nettopp er befridd av commandosoldter.

Sporene var tydelig og gjenkjennelige: total forakt for menneskeliv, angrep på de mest høyprofilerte målene, for å få maksimal oppmerksomhet, gisseltaking av gjester, som gjemmer seg i desperasjon (en kokk ble «funnet» etter flere timer i skjul, og henrettet), spesiell jakt på briter, amerikanere og jøder. Selv navnet på gruppen, som ingen har hørt om, sier mye: Decccan Mujahedin. Deccan var et muslimsk kongedømme i det sørlige India.

Hva tenker de i Pakistan, hvor angriperne trolig har en eller annen forbindelse? Er de i stand til å ta inn over seg det som har skjedd? Erfaringer fra tidligere er at man bortrasjonaliserer: det er ikke deres bord. Det har vært holdningen til muslimer over hele verden: det angår ikke dem. Men det gjør det. Hvis ikke muslimer forstår at dette berører dem, kan det ende med en forferdelse. For Indias muslimer, for Pakistan, for muslimer i Europa og andre steder. For dette gjentar seg, det kommer angrep andre steder. Verdensopinionen ser mønsteret: 9/11, Bali, Casablanca, Madrid, Istanbul, London, Algerie. Hvis reaksjonen er benektelse, akkumuleres en demning som en dag brister. I første rekke i form av skjerpet kontroll og restriksjoner og mistenksomhet. Det vil få store følger for muslimers samliv med ikke-muslimer.

Angrepene brakt på en måte India nærmere Vesten: Det viste at de har samme fiende. Terroren bevisstgjør. Den sjokkerer og synker langsomt inn:

Hva tenker inderne når de ser noen av landets fremste symboler bli angrepet og gå opp i røyk? I Europa har man utviklet en politisk nytale som benekter realitetene, og som har mye til felles med muslimenes benektelse: SVs Ågot Valle snakket om vestlig korsfarermentalitet i en radiokommentar torsdag morgen.

Terroristene tvinger en til å velge: sivilisasjon eller barbari, og man må våge å se hva som driver dem; ideologisk, politisk, religiøst, og hvem som støtter dem, med penger, logistikk, opplæring. George W. Bush har fått mye pepper for uttalelsen om «du er enten med oss eller terroristene», men hadde rett: det går ikke an å forholde seg nøytralt til denne konfrontasjonen. Man må velge. Sivilisasjon eller barbari.