Norske myndigheter har i år bosatt 5.000 asylsøkere på mottak rundt om i Norge. Til neste år trengs det 8.000 plasser. Mediene har rapportert lokal motstand, men det er merkelig lite offentlig debatt om helheten: Har vi plass? Ønsker vi så mange?

Regjeringen kjører på det overordnede moralske ansvar: Norge har plikt til å ta imot.

Er dette politisk og økonomisk bærekraftig? Det finnes erfaringer fra Sverige som ikke lover godt. Men norske medier unnlater systematisk å dekke utviklingen i Sverige. De skriver bare om grensehandel og ferieboliger.

Det blir vanskelig å forlike bildet av det offisielle Sverige – Reinfeldts Sverige – med det som siver frem gjennom løsrevne avisartikler og tv-innslag: Noe stemmer ikke. Noe er fundamentalt galt.

Denne samme kløyvingen finner vi igjen på hjemmebane. Myndighetene presenterer ett bilde utad, blankpolert og skinnende. Motforestillinger blir vennlig men bestemt tilbakevist.

Men hva hjelper det? Der ute er det en helt annen virkelighet. De har ikke så mange til å målbære sine følelser, lokalbefolkningen, enten det er på Grünerløkka eller på Stange. Men de finnes, enn så lenge, og det er viktig at deres versjon kommer frem.

Siden dette handler om folks hverdag, verdien av deres hus, barnas sikkerhet, fysisk trygghet, vil informasjonen om tingenes virkelige tilstand nå ut til andre mennesker. Selv diktaturer greier ikke stanse jungeltrommene.

Men de bygger høye murer rundt seg, de styrende. Det var den samme kløften som fikk politisjefen på Grønland til å be de narkomane slå seg ned foran Stortinget.

Svenskene er et lydig folk. De har resignert. Nordmenn er litt mer villstyrige. Hvis sentralmakten fortsetter å tre asylmottak ned over hodet på lokalsamfunnene, vil det komme reaksjoner. La oss håpe de blir politiske og ikke av borgerverntypen.

Jeg så i helgen en amerikansk film fra 1983 som het Vigilante. Scenen var et USA der kriminelle gjenger gjorde som de ville. Politiet var fraværende, så en annen vei, og hadde ikke politisk oppbacking. Folk begynte å ta loven i egne hender. De som ble rammet, krevde selv rettferdighet.

Flere sier at Oslo minner om New York på 70-tallet. Da Death Wish og Charles Bronson ble møtt med trampeklapp i kinoene. Ønsker vi oss dit?

Flere knivran på Grünerløkka

– Vi hadde en serie med ran på fire forskjellige steder ikke så langt fra hverandre. Det ble truet med kniv og utøvd vold, med slag i ansiktet med mer, sier operasjonsleder Stig Tonsjø i Oslo politidistrikt.

Politiet pågrep tre ungdommer av pakistansk opprinnelse. Kommentarene flommet inn, og de var til dels meget aggressive. Gjengangeren var variasjoner over «nok er nok». Forstår ikke Dagbladet (innleggene som ble strøket var de mest populære) og politikerne hva slags følelser som utløses? Dette er ikke noe som er glemt dagen etter.

26-åringen sköts till döds på öppen gata – mitt framför ögonen på sin flickvän.
– Det här var en ren avrättning, säger Lars-Håkan Lindholm, informatör vid Malmöpolisen.

Den maskerade mördaren stod och väntade på 26-åringen ute på Östra Kristinelundsvägen i Slottsstaden strax före midnatt natten mot tisdag. När mannen steg ur sin bil tillsammans med sin flickvän slog han till. Mitt framför ögonen på flickvännen sköts 26-åringen ner med flera skott.

Dette var fra Malmø i oktober. Hendelsene er ikke isolerte, de inngår i et mønster: mer og mer vold, internt og mot tilfeldige.

Det er samme type rollefordeling som mellom ekstremister og flertallet av troende innen islam. Det er et mindretall som står for terroren. Men de får operere uten motstand, og samfunnsmakten er svak, som i Pakistan. Derfor kan de tilrane seg uforholdsmessig stor makt. Volden skaper et vakuum, og de fyller dette vakuumet.

Slik kan rotløse ungdomsgjenger og kriminelle operere også i vårt samfunn. De er prosentmessig få, men mangelen på kraftfulle tiltak gjør at de får fortsette. Det gjelder ikke bare innvandrere. En 18-åring som skyter en kioskeier på kloss hold med pistol, har hundre forhold bak seg. Han starter opp igjen så fort han er ute av fengslet, der han sitter noen få uker om gangen. Det er bare et tidsspørsmål før han skader noen alvorlig.

Det er Maos ord om «straff én, oppdra 100» snudd på hodet: man skaper lovløshet.

Det har en enda større ødeleggende virkning i innvandrermiljøene som kommer fra samfunn der staten betød vold. Når de møter en offentlig dundyne, blir rollene byttet om.

Myndighetene kommer til å fortsette realiseringen av en utopi. Folk ser resultatene på bakken. Det blir de som må ta jobben med å stanse galskapen.