Kommentar

Frykten merkes mellom linjene i Aftonbladet og andre svenske medier. Når det skjer i din egen bakgård er det vanskelig å beholde masken.

Offisielt holder myndighetene den på. Statsminister Fredrik Reinfeldt var taus i to dager før han kommenterte, på god avstand. Det var ingen leder, det var nærmest en observatør som uttalte seg. Jo høyere på strå polititalsmenn sitter, jo mer forsiktig er de. Men reporterne begynner å bli utålmodige. De får ikke nok fakta å fylle sendingene med.

En del av Husby gård fra 1800-tallet ble flammenes rov i natt. En person er pågrepet, på stedet. Men når politilederen blir spurt om hvem det er, skylder han på hensyn til etterforskningen. Disse hensyn, som alle vet er politiske, vil i lengden ikke overleve den type intifada vi har sett begynnelsen på i Sverige.  Folk er i stand til å regne: 2 + 2 = 4. Fortsatt.

Frykten spres gjennom massemedienes rapportering:

Vid 23.30-tiden kom flera rapporter om bränder och upplopp runt om i hela Stockholm. I Husby gård sattes ett trähus som hyser en konsthall i brand. Enligt uppgifter till Aftonbladet är en person gripen för mordbrand i Husby gård.

I Jakobsberg ska polishuset ha angripits på något sätt, enligt uppgifter till Aftonbladet. En större polisstyrka och polishelikopter är på väg till platsen.

– Vi är på väg till platsen för att kontrollera de här uppgifterna om skadegörelse, säger Towe Hägg vid Stockholmspolisens länskommunikationscentral.

I Vårby uppges flera bilar ha satts i brand.

«Bränder och upplopp runt om i hela Stockholm». Det lyder som krig.

Den kvinnelige politi som ble intervjuet iført hjelm med visir opptrådte «sansad», men var tydelig preget: De hadde rykket ut til Jakobsberg og ble møtt av 30 ungdommer som hadde okkupert en rundkjøring og angrep politibilene med sten. Ruter knustes. En del av dem rykket frem mot politihuset like i nærheten og angrep det med sten: et titalls ruter ble knust. Like i nærheten brant en bil.

Budskapet er tydelig: Man angriper ordensmakten, også i dens hovedkvarter. Det er en offensiv approach. Man går til angrep. Det er krigsstrategi.

Ved å tenne på biler viser opprørerne at de har makt, makt til å ødelegge samfunnet, og politiet, statens voldsmakt, er maktesløs.

Det er en maktesløshet som springer ut av situasjonen: brannstifterne/opprørerne er mange, de er sivile, maskert og kan kommunisere via sms og nett.

Men den virkelige maktesløshet befinner seg et helt annet sted: I hodet på Fredrik Reinfeldt, regjeringen, Riksdagen, pressen og akademia. Det er der benektelsen og avståelsen av autoritet har funnet sted. Kontinuerlig, systematisk.

Nå kommer regningen.

Ikke rart man har vanskelig for å innse hva man selv har stelt i stand.

Også fordi volden har en psykisk dimensjon: voldsmennene kommuniserer:

Ved å brenne ned omgivelsene ydmyker opprørerne det svenske samfunnet, vanlige svensker og politiske myndigheter.

I ruinene ligger deres triumf.

Autoritet

Hvor gikk det galt? Det gikk galt da man unnlot å håndheve svensk lov, og bøyde seg for utenforliggende hensyn, for omstendighetene. Stikk motsatt de argumenter som nå fremføres for å «forstå» opprøret.

En politimann avslører avståelsen av autoritet i et intervju med Dagens Nyheter:

– Tyvärr har dagens situation redan lett till att vi har olika måttstockar; i Bromma skulle vi aldrig tveka att stoppa en bil som vi misstänker framförs av en person utan körkort, men in Rinkeby måste vi fundera över om det är värt det, då det ofta leder till stenkastning, upplopp och fritagningsförsök. Så kan vi inte ha det, menar Martin Marmgren:

Vippepunkt

Det er et rop om hjelp fra politiet. Uten oppbakking fra politiske myndigheter kan de ikke gjøre jobben. Den backingen har de manglet i lang tid. Hvis politiet gjør den minste feil kaster pressen seg over dem. Denne bruk av kritikk og angrep har innvandrere lært seg, og de vet at de kan spille på rollen som ofre. Pressen formidler villig vekk.

Men rollespillet begynner å bli vel tydelig. Da inntrer et vippepunkt: Kritikken biter ikke på opinion. Tvertom. Den virker motsatt. Folks sympati er på politiets side. De innrømmer politiet handlingsrom. De vet hvem som beskytter dem: det er ikke journalister og politikere.

Flere oppegående innvandrere har lest spillet og ønsker at politiet skal sette seg i respekt: Camilla Lindberg bor i Husby med sin ett år gamle datter:

Camilla Lindberg så smadrede kiosker og en ødelagt togstation og noget der lignede brændende biler:

”Jeg er rasende. Jeg har set, at nogle skriver, at det er politiets skyld. Det er underligt. De unge kommer her og brænder biler af, og så får politiet skylden for, at de forsøger at fjerne dem”

Milad Said Slewa, der er ansat i et supermarked i Husby siger: ”Jeg har aldrig set noget lignende. Ikke engang i Irak, hvor jeg før boede”. (SVT.se)

Paris 68?

Etter Paris 68 er opprør alltid rett. Selv voldsgrupper vises respekt og får legitimitet hvis de hevder seg trakassert. Forskere har funnet på kategorien «utenforskap», som er stor, tung og vag. Hvis man kan påberope seg utenforskap er man unnskyldt. Denne termen  går også tilbake til 68 da outsider ble in.

I Husby heter outsiderne Megafonen, og de hevder de må bruke vold for å bli lyttet til. Nok en klisje fra det franske opprøret.

Foujan Rouzbeh også fra ”Megafonen” siger: ”Alle, som bor i området ved, at det er nødvendigt at brænde biler og smide med sten for at få politikerne og medierne til at rykke ud.

Der er beretninger om, at politiet har slået kvinder og børn og kaldt folk ”neger”, hævder Rouzbeh.(SVT.se)

”Hvornår kommer revolutionen?” spørger hun.

Hvor er journalistene som underkaster grupper som Megafonen et kritisk blikk? Hvem er disse menneskene som mener det er legitimt å brenne ned byene?

Alle som ser ødeleggelsene på nært hold blir skremt: bildene av ødelagte barnehaver, kunsthaller garasjeanlegg, bibliotek, skoler.

Det er bare ett ord som er dekkende: nihilisme.

Tegn

Folk forstår mer enn de er klar over. Angrepene på redningsmannskapene er i tillegg til ødeleggelsene det mest synlige tegn på hva disse kreftene står for:

Tidigare i kväll ska räddningstjänsten ha blivit utsatt för stenkastning i Norsborg.

– Det har varit oroligt i folkgrupperingar som finns runt patrullerna och det har förekommit stenkastning mot räddningstjänsten. Det är mycket folk på platsen, säger Towe Hägg.

Strax före klockan 21 larmades polis och räddningstjänst till en bilbrand i Tensta.

– Vi ser till att räddningstjänsten kan släcka bilen och göra sitt jobb, säger Towe Hägg vid Stockholmspolisens länskommunikationscentral.

En dryg timme senare kom nästa larm om en bilbrand på Langelandsgatan i Kista. Kort därefter startade en brand i en mindre byggnad vid Igelbäcksskolan i Kista.

Hvordan kan noen angripe brannmenn og ambulanser? Denne utviklingen har pågått lenge. Det har skjedd ved flere tilfeller både i Danmark og Sverige. Storsamfunnet registrerer og snur seg vekk. Det greier ikke ta inn over seg en fiendtlighet som er utenfor dets horisont.

Det er en fiendtlighet til samfunnet i dets mest humane form. Brannslukking og redningsarbeid er samfunnets myke og humane side. Det er menneskene som utfører disse jobbene man blokkerer og angriper.

For en tid tilbake fikk en brannbil en flere kilo tung sten i hodet fra en gangbro utenfor Gøteborg. Kun flaks gjorde at det ikke kostet liv. Hva tenker en politi- eller brannmann etter en slik hendelse? Det gjør noe med dem, som profesjonelle og mennesker.

Hva skal de gjøre? De står mellom barken, og veden: På den ene siden mennesker som vil dem ondt, på den andre siden myndigheter som ikke vil vite.

Nå mangles ressursene, materielt og menneskelig. Skal de la det brenne?

– Folk blir ju slutkörda, så vi får jobba med mer långsiktig planering. Just nu planerar vi det närmaste dygnet, men sen måste man lyfta blicken och göra bedömningen om det här kommer pågå länge. Den bedömningen gör vi tillsammans med polisen, säger Mats Kero, pressbefäl på Storstockholms brandförsvar.

Samfunnet, vanlige mennesker, må våkne og forstå hva det betyr at brannmenn sier de kanskje må vurdere å prioritere brannene.

I Oslo har bilbranner kommet krypende. Men hverken presse eller politikere har villet ta fatt. Brannstifterne merker ettergivenheten.

Det er den som gjør at politiet og brannmenn blir trette. Fysisk manifester i alle brannene de ikke får slukket.

Hvem vinner?

I Sverige anno 2013 må brannmenn ha politibeskyttelse for å kunne slukke branner som er påsatt! Og brannstifterne er mange nok til at politiet ikke makter oppgaven.

Det er en strategisk situasjon: Oppstått fordi staten har inntatt en passiv rolle. Den har latt initiativet gli ut av hendene sine, og latt voldsmenn få fritt spillerom. Det er en abdisering av ansvar som ellers bare finnes i krigslignende situasjoner.

Vi et samfunn hvor brannstifterne har initiativet og er på offensiven fordi noen lar det skje.

Normalt er én løs pyroman nok til at et lokalsamfunn går i stå.

I Sverige er de hundrevis og de operer mange steder.

Det vil fortsette å brenne inntil den politiske ledelse forstår at det er deres fordømte ansvar å gi politiet fullmakt til å stanse brannstifterne. Eller folket forlanger nye ledere.

Brannen er politisk.