Gjesteskribent

Gated communities er et helt nytt ord. Nylig sto det i nyhetene at det skal bygges en gated community i Sverige, og at interessen er stor. Mange kunne tenke seg å bo i en slik, viste en meningsmåling. En kommentator i Dagens Nyheter skrev at det var det mest motbydelige han hadde lest. Gated community er et ord vi ble dus med på kort tid. Det fantes allerede i vår underbevissthet.

I den mexicanske filmen La Zona av Rodrigo Plá er gated community tatt ut i det ekstreme; fordi virkeligheten er ekstrem. De velstående er utsatt i Mexico, det er ingen fantasi. I La Zona har de fått tillatelse til å bygge en hel liten bydel, som er et velpleiet, velordnet samfunn i samfunnet. Omgitt av murer med piggtråd, og voktet av kameraer som både vender utover og innover.

La Zona ligger som en øy omgitt av et hav av fattige, favelaen, som strekker seg opp over åssidene på alle kanter.

En natt er det et forferdelig uvær, i et verksted på nedsiden av La Zona holder noen ungdommer på inne i en utrangert buss. Over dem svaier et svært reklameskilt og krasjer inn over gjerdet rundt La Zona. Strømmen går, og det veltede reklametårnet ligger som en stige inn over gjerdet, klar til å entres. De tre ungdommene lar seg ikke be to ganger. En av dem er nattevakt og har en tjenestepistol.

De bryter seg inn i en det første og beste huset og grafser i smykker og det de måtte finne. Plutselig står eierinnen i døren med en pistol. Men hun har ikke sett at det er tre av dem.

Miguel den yngste slår henne ned bakfra med hennes egen stokk.

Hun har en fin ring på hånden og en av ungdommene forsøker å rive den av. Hun våkner av bevisstløsheten og ynker seg. Det ender med at innbruddstyven kveler henne for å få fred. I det samme dukker hushjelpen opp, hun rekker å trykke inn alarmen før hun løper ut. Vaktmenn er snart på pletten. De skyter først den ene, så den andre. Kun Miguel, unggutten kommer seg unna, stiv av skrekk. Han har sett hvordan kameratene har endt opp.

Men også en tredje person blir skutt: en vaktmann blir skutt av en pensjonist som har hatt en pistol under puta, – i tilfelle. Han er sønderknust. Det er heller ikke bra for La Zona: innbyggerne har en avtale med myndighetene om at de kan ha våpen i selvforsvar. Men hvis en av dem har skutt en person uten grunn, kan retten ryke. Mye står på spill. Det settes i gang en dekkoperasjon.

Men den er ikke mer sofistikert enn av likene dumpes i søppelkassene. Politiet får nyss om uregelmessigheter og finner likene. De sikkerhetsansvarlige i La Zona forsøker å bestikke politiinspektøren, som blir fornærmet og bestemt på å finne ut sannheten.

Styret for La Zona skal bestemme seg: legge kortene på bordet eller ordne opp selv. De har nå funnet ut at det var tre innbruddstyver og at én går løs, midt i blant dem. Det går ikke an å ta seg ut på egen hånd.

De toneangivende går inn for å ordne opp selv, hvilket vil si selvtekt. De vil selv finne og straffe tredjemann. To-tre er ikke enig, men gir seg motstrebende.

Scenariet er satt: Gitt rammen og den pressede situasjonen er det can-do folkene som tar initiativet. De kloke, ettertenksomme, som har fantasi nok til å forestille seg hva kan komme til å skje, blir overkjørt.

Det finnes selvfølgelig mange som er involvert, som kan ha sett noe, og som ut fra ulike motiver og tilfeldigheter, sier fra. En av dem er kjæresten til Miguel som satt i bussen med ham natta han forsvant. Hun henvender seg til politiet som blir svært interessert. Nå har de navnet og får tak i bilde av ham og konfronterer styret i La Zona. De sikkerhetsansvarlige går amok. Noen har tipset politiet. De innkaller til nytt møte og beskylder de to-tre dissenterne for å ha sladret. Det er klassisk paranoia og høk- over høk-reaksjon. Stemningen blir amper og aggressiv. Det lover ikke godt for gutten, hvis han blir tatt.

Miguel gjemmer seg i en kjeller, som viser seg å tilhøre en av de sikkerhetsansvarlige.

Sønnen i huset heter Alejandro, en vakker ung gutt som ved en tilfeldighet oppdager den skjulte gjesten.

Akkurat hvordan det skjer er noe uklart, men Alejandro får sympati for Miguel og bringer ham mat og drikke. Så ber han Miguel om å komme seg vekk.

Imens blir stemningen blant innbyggerne stadig mer hysterisk. Det er stadig strømavbrudd, politiet presser dem, og de har en innbrudstyv – trolig en morder – blant seg.

Politiet har funnet ut sannheten. Politiinspektøren rykker ut for å ta «dem», men assistenten hans har varslet sjefen. De går inn på et kontor for å ordne opp, og ordne opp vil i Mexico si at det ordnes opp med penger. Politisjefen er i sin fremtoning en mann som vet. Han ber om et beløp til fondet for politiets etterlatte. Det er et høyt beløp som han skriver på en lapp og sender rundt og sier så: -Tenker vi på det samme tallet?

Det er korrupsjon, men springer ut av en avveining: begge parter vil tape på en total konfrontasjon. Menneskene i La Zona har ressurser. Politiet har funnet ut sannheten, men dermed trenger ikke rettferdigheten skje fyldest, dvs. det kan overlates til innbyggerne i La Zona. Politisjefen ofrer villig en simpel innbruddstyv for å unngå mer bråk, særlig hvis det skaffer ham et betydelig beløp.

Miguel ser politibilen komme kjørende. Han løper ut av skjulestedet og frem til bilen, og hamrer på ruta. Den forblir stengt. Han blir stående igjen alene, overlatt til innbyggerne som vil ha hevn.

Det går som det må gå.

Men regissøren lar oss ikke slippe unna med det. Alejandro fikk et videokamera i fødselsdagsgave. Han går ned i kjelleren og lar Miguel fortelle hva som egentlig skjedde uværsnatten. Full tilståelse. Det var ikke han som drepte damen.

Alejandro hadde tenkt å bruke opptaket til å overbevise foreldrene om at gutten må få leve. Han rekker ikke fullføre. Da foreldrene ser opptaket i ettertid blir de fullstendig knust.

Utenfor sikkerhetsporten venter moren til Miguel. Hun vet at politiet har gått inn for å hente ham og når de vender tomhendt tilbake lukter hun hva som har skjedd. Hun spytter på politiinspektøren som spretter ut og slår moren over ende og sparker henne.

Slik sparker systemet nedover, mot de svakeste. Sønnen ble drept og moren sitter utrøstelig og uten rettigheter tilbake. Kjæresten som politiet hadde sagt var deres viktigste vitne, ser vi sitte hjemme, skamslått.

Mexico må være et brutalt samfunn. Jeg har ikke sett filmer som er så brutale som de mexicanske. Amerikanske filmer ender kanskje i blodbad. Men i de mexicanske er det katastrofe. Som moren til Alejandro sier, hun skal spå mannen: -Alt går til helvete. Vi går til helvete alle sammen.

Det er det som skjer: Innbyggerne i La Zona blir mordere, politisjefen tar en bestikkelse og lar en gutt bli drept, politiinspektøren lar sitt raseri gå ut over moren til den drepte. Alt går til helvete.

Også seerne blir trukket inn. De blir involvert i det moralske ragnarokket. Regissøren sier: Tro ikke at det er noe håp, tro ikke at du slipper unna.

Det er som å sitte igjen i en branntomt.

La Zona har Norgespremiere fredag 7. november