Kommentar

«Harry Brown» med Michael Caine er en film alle burde se. Den er forferdelig. Ikke fordi volden er verre enn i andre filmer. Men fordi du sitter der og vet at det som utspiller seg gjenspeiler virkeligheten. Det kunne vært deg eller dine barn. Hva ville du gjort?

Det får en del pene mennesker til å snu seg bort. De gjør det under dekke av kunstkritikk, som, Menhola Dargis, anmelderen i New York Times. Det er en typisk manøver som vi møter hver eneste dag i avisspaltene: avvisning av uvekomne meninger under henvisning til de er umoralske eller bad taste.

an exercise in art-house exploitation directed by Daniel Barber and tarted up with self-importance and a generally striking visual design.

Filmen provoserer en spesiell type liberale. De som er liberale på andres bekostning, og som derfor reagerer voldsomt når noen viser hvem som betaler regningen. Vår egen elite er full av slike mennesker, som bor og jobber steder de slipper å se problemene. De unngår dem bevisst, og holder informasjonen om dem vekk fra offentligheten.

Men virkeligheten trenger seg på. Det er for mange mennesker som ser og rammes. Derfor blir møtet med Harry Brown så sterkt. Vi identifiserer oss med ham, som en døende representant for europeisk kultur.

Han er tidligere marineinfanterist, dekorert flere ganger. Han opplevde brutale ting i Nord-Irland, men som han sier: -De folkene sloss for en sak, disse ungdommene bruker vold som underholdning.

Harry Brown er pensjonist og bor i en en av Londons slumlignende Estates. Gjengene ruler, og ingen tør utfordre dem. Lovløsheten rår. Så skjer det noe: Harrys venn blir drept av gjengen. Politiet gjør ingenting, de er fanget i sitt eget nett, av sine egne begrensninger. Harry har levd etter «live and let live». Nå er hans verden invadert. Han må svare. Han griper tilbake til sin erfaring som marineinfanterist. Harry kan bruke våpen, han kan drepe. Men han gjør det med uvilje.

Michael Caine forteller til NYTimes at han kjenner disse forfalne estates. Han vokste opp i en av dem. -Det var 60 år siden og gjengene den gang var ingenting mot dagens. Filmen er en wakeup-call. Disse miljøene finnes, dette lag av samfunnet eksisterer, sier Caine.

Pudding-liberalere vil ikke at slike filmer skal lages. De mener det er spekulativt. Vigilante er det verste de vet. Det de sier er at virkeligheten er spekulativ.

Man skal leve et beskyttet liv for ikke å ha registrert at den virkeligheten Harry Brown skildrer sprer seg i Europa med rekordfart. Den sanseløse volden kan ramme hvor som helst, også norske småbyer, og politiet har ingenting å stille opp med. Politikere og journalister vil ikke vite av det. I denne tillitskløften ligger faren for vårt demokratiske system.

Death Wish

På 70-tallet gjorde Charles Bronson stor suksess med «Death Wish». Kona ble drept og voldtatt av voldssadister. Bronson ble Hevneren. Publikum i New York klappet.

Nå har «Death Wish» kommet til Europa, men i Europa er det ingen som klapper, og Hevneren er en gammel mann. Det sier noe om kontinentet. Et gammelt, trett kontinent, som er blodtappet av to katastrofer, en kald krig, og nå bare vil nyte velstanden og velferden i sin grå alderdom.

Men det får ikke nyte sitt otium i fred, det får ikke være fremtidsmuseum og politisk utopi.

Savner moralsk grunnlag

I USA trakk Bronson på myten om den ensomme som rydder opp, som tar loven i egne hender, når lovens håndhevere svikter. Til tross for liberale puddinger av typen NYT-anmelderen, så har denne selvtekten aldri mistet sitt legitime grunnlag i USA. Individet som setter seg til motverge mot urett har per definisjon loven på sin side.

Men ikke i dagens Europa. I Europa er den som tar loven i egne hender suspekt, per definisjon.

Politiet som kommer på besøk er mer opptatt av å finne ut om han er vigilante enn av å stanse voldsmennene. Voldsmennene er beskyttet av sine rettigheter, selv når de sitter og seksuelt trakasserer politikvinnen under avhør på politistasjonen og lover å knulle henne analt. – Du er typen som vil like det.

Politiet er passivt, og den ene gangen de skal forsøke å rydde opp ender det med katastrofe. Dette blir nok en bekreftelse på hvor katastrofalt det kan gå, og liberalerne og undergraverne kan triumferende vise til hvor mislykket det er når politiet bruker makt. Denne selfdefeating politikk er noe vi ser utspille seg hver eneste dag, enten det er innvandringspolitikk, kriminalitet, asyl, personvern eller krigen i Afghanistan. Folk flest forstår ikke at det er dem det handler om.

Norge

Men finnes det noen forbindelser mellom Harry Brown og norsk virkelighet? Kanskje det bare gjelder spesielle områder av Oslo, steder «man» ikke går?

Et tilfeldig møte bringer til torgs to historier:

1. En liten fest på en strand i sommernatten. En innvandrergjeng kommer vandrende. Tre norske gutter lukter bråk. De trekker seg unna. Men noen har ringt politiet og innvandrerguttene tror det er de tre som går. En av dem blir slått med knuckleduster og må sy 21 sting.

2. En 21-åringen med fast jobb i en norsk småby blir omringet på høylys dag av en innvandrergjeng. De vet han har penger og tvinger ham til ut 3.500 kroner fra en bankautomat. Han tør ikke lenger bo hjemme i sin egen leilighet og har gått i dekning. Han, en lovlydig norsk gutt, må være flyktning i sitt eget land. Han tør ikke gå til politiet, for forholdene er gjennomsiktige, de vil få vite hvem som anmeldte. Gutten er livredd.

Dette er to historier fra en norsk småby som på overflaten virker rolig. De kom til mitt kjennskap ved et tilfeldig møte dagen etter jeg så filmen. Kan noen fortelle meg hvorfor de ikke er beskrevet i avisene? Kan det ha å gjøre med at de fleste voldsmennene i filmen er hvite engelskemenn, med ett unntak? Regissøren Daniel Barber turde antakelig ikke lage filmen med de voldsmenn vi kjenner fra virkeligheten. Da ville filmen blitt for kontroversiell. Men vi vet alle hvem de er. Derfor tausheten. Det er ikke en holdbar situasjon.