Lawrence Wright er en dyptpløyende amerikansk dokumentarist som greier å grave opp utrolig mye nytt materiale om et vanskelig tilgjengelig tema, i dette tilfelle Al-Qaida. Den kortvokste texaneren ga en presis, instruktiv presentasjon av problemene i den arabiske/islamske verden på et frokostmøte i tenketanken Civita mandag. Lokalet var fullt, interessen stor.

Men det er som det er en usynlig vegg mellom amerikaneren og publikum. Amerikanerne har et mye bedre grep om trusselen enn europeerne: de skriver den ene gode boken etter den andre. De kritiserer sin egen regjering sønder og sammen. De analyserer det fundamentalt nye ved terrortrusselen. På den andre siden sitter europeerne. De greier ikke ta inn så mye. Likevel er det her trusselen er størst.

Wright var helt klar på dette punktet:

– Det er i Europa at konfrontasjonen mellom Vesten og islam finner sted. Det er her islam møter moderniteten. Utfallet av denne konfrontasjonen vil avgjøre mye. Vil muslimene integreres, vil de lære betydningen av ytringsfrihet og toleranse og ta disse verdiene tilbake til sine opprinnelsesland? Eller vil muslimenes «utenforskap» bli forsterket, følelsen av fremmedgjorthet, av ikke å passe inn? Samtidig som europeerne på sin side føler seg beleiret og truet?

– Skulle partene gli fra hverandre, kan resultatet bli riktig stygt, sa Wright. Han gikk ikke i detalj, men han viste til europeisk historie, og den referansen er nok.

Wright sa han forsto at små land som Norge, med fem millioner innbyggere, kan føle seg truet. Han omtalte europeernes identitet som skjør. Men er det riktig? Er ikke realiteten den motsatte, at europeernes identitet er for solid?

Wright sa hovedproblemet for de unge, sinte muslimene er at de kommer fra landsbygda. De har opplevd innflyttingen til byene og utviklingen som et tap. De føler de har mistet noe. De lengter tilbake. De får ingenting av landet de lever i. Myndighetene er undertrykkende og korrupte. I moskeen finner de en identitet.

I Europa er det annerledes. Her finner de frihet, og de bruker denne friheten til å være radikale. Dette «møtet» mellom islam og Europa vil bli bestemmende, for islam og for Europa.

Det finnes flere spørsmålstegn og brudd i denne fortellingen. Wright har liten forståelse for den sterke islamskepsis som finnes i Europa. Han hadde snakket med Geert Wilders, og det minte ham om oppveksten i sørstatene på 60-70-tallet, da hvite oppfattet de svartes utvikling som en trussel.

– Borgerrettsbevegelsen er noe av det smarteste USA gjorde. Det er kanskje derfor vi ikke har noe jihadistnedslag blant muslimer i USA, resonnerte Wright.

Samtidig så han farene ved velferdsstaten, som lar folk drive dank og bli sosialklienter.

Liberale amerikanere beundrer europeisk kultur og velferdsstaten, men de ser samtidig at den har skyggesider, og at disse får mer alvorlige utslag når Europa mottar en høy andel ufaglært arbeidskraft fra muslimske land.

Wright fikk spørsmål om problemet var islam i seg selv, men dro på det og relativiserte. Også andre religioner har hatt problemer.

Han viste til Belgia, der Muhammed var det mest brukte guttenavnet. Ikke så rart at Jean føler bekymring for fremtiden, sa Wright.

Men amerikanerne har ikke noe svar til europeerne. Avstanden mellom den gamle og nye verden har økt. Premissene er annerledes. Europeerne mangler amerikanernes dynamikk og tøffe åpenhet. Det kalles «informed consent». Amerikanerne tar dette begrepet svært alvorlig. Skal den demokratiske prosessen fungere, må det være transparens og ansvarlighet i alle ledd. De på toppen må kunne stole på at de nedover i systemet legger frem motforestillinger og kritikk, ikke bare sier det som forventes av dem. Denne informed consent står mye svakere i Europa. Europeerne er redd for sine indre demoner. Det har de god grunn til. Men dagens politiske korrekthet er som den perfekte storm: alle bitene – både de gode og de dårlige – spiller negativt sammen. Produserer polaritet. Følelsen en har når en møter en informert amerikaner, er at vi er i ferd med å skli fra hverandre. Amerikanerne ser at noe går galt, men kan ikke gjøre noe. De trekker seg tvert imot tilbake og blir forsiktige.

Denne gang kommer ikke noe kavaleri oss til unnsetning. Vi må finne svarene selv. Én mulig vei: Europa elsker, er tung av, historie. Det gjør de også i land som Persia/Iran. I disse landene finnes også kjettertradisjoner, dissentere og undertrykte sider som kan gi oss et felles språk og få oss til å kvitte oss med skyldfølelsen over å være europeere. I denne prosessen vil kunsten kunne spille en stor rolle. Det europeiske barbariet i det 20. århundre kan hjelpe oss til å forstå og bekjempe det orientalske av idag.