Kommentar

Først later man som man bøyer av for internasjonalt press, og presidenten kunngjør stans i militæroperasjonen. Verden puster lettet ut. Dagen etter fortsetter angrepene, og nå inngår også ødeleggelse, plyndring, drap og voldtekt. Det er som i tidligere tider: Soldatene skal få sin belønning. Men lovløsheten har selvsagt flere adressater: myndighetene som avkles som maktesløse, og følelsen av frykt og fullstendig vilkårlighet for de sivile. «Det har dere igjen for å trosse oss».

Volden er ikke tilfeldig, den er systematisk. Den er blitt russernes modus operandi. – Bestemoren min kunne fortalt George W. Bush at russerne alltid slåss med skitne midler, skriver Richard Cohen i Washington Post. Men det spesielle med Putin-regimet er at denne volden også gjenspeiles i ledernes uttalelser; det er nærmest blitt en test på om de fortjener plassen ved siden av Putin. Noen passer dette bedre enn andre: Utenriksminister Sergej Lavrov har ikke noe problem med å kalle Saakasjvili & Co for kriminelle. President Dmitrij Medvedev må late som om han er en av de tøffe gutta, men får det ikke helt til.

En ting er mangel på stil. Men når Lavrov flere ganger har signalisert at Russland ikke respekterer Georgias territorielle integritet, er det flere som hever øyenbrynene og lurer på hva som foregår. Slikt kan ikke en utenriksminister si uten at det får følger.

Torsdag var lederne for Sør-Ossetia og Abkhasia i Moskva, og det het at Russland vil støtte enhver løsning de måtte bestemme seg for. Denne carte blanche blir en selvoppfyllende profeti. Den sier noe om at Moskvas bruk av separatistene bare er begynnelsen.

Løgnaktigheten

Saakasjvili & Co svekket sin stilling ved å være de som angrep først. Men for hver dag som går med russiske løgner og vold skyves dette i bakgrunnen.

Situasjonen hadde tilspisset seg over lengre tid. Russerne sto tydelig forberedt til å gå inn. Vi vil trolig få flere detaljer etter hvert om akkurat hva som skjedde.

Anklagene om «folkemord» er russernes takk for sist: for kritikken mot krigføringen i Tsjetsjenia (flere tapte rettssaker for Menneskerettsdomstolen i Strasbourg) og NATOs bombing av Serbia. Den skjedde ikke – som Pål Kolstø sa i Dagsnytt Atten torsdag, for å rive Kosovo løs fra Serbia, men pga massive menneskerettsbrudd. Milosevic valgte å fordrive hele befolkningen fra Kosovo.

Det er lignende løsninger man er vant til i Russland. Anklagen om folkemord stopper munnen på omverdenen – en stund.

Nå har omverdenen fått tid til å registrere hva som skjer:

Georgia: Russian Cluster Bombs Kill Civilians

Antall døde og sårede i Tskhinvali er noe helt annet enn det Moskva har hevdet:

A doctor at Tskhinvali Regional Hospital who was on duty from the afternoon of August 7 told Human Rights Watch that between August 6 to12 the hospital treated 273 wounded, both military and civilians. She said her hospital was the only clinic treating the wounded in Tskhinvali. The doctor said there were more military personnel than civilians among the wounded and added that all of the wounded were later transferred to the Russian Ministry of Emergencies mobile hospitals in South and North Ossetia. As of August 13, there were no wounded left in the Tskhinvali hospital.
The doctor also said that 44 bodies had been brought to the hospital since the fighting began, of both military and civilians. The figure reflects only those killed in the city of Tskhinvali. But the doctor was adamant that the majority of people killed in the city had been brought to the hospital before being buried, because the city morgue was not functioning due to the lack of electricity in the city.

Beskyldningene om folkemord er ikke emosjonelle utbrudd. Det er en kalkulert strategi, lagt før krigen begynner. Løgnen er en del av Putin-regimets natur.

Løgnen tjener også et annet formål: den er funksjonell også etter at den er avslørt. Man holder hardnakket fast ved sin versjon. Det splitter opinionen. Mange journalister later som om det er objektiv journalistikk å gjengi løgner som gyldige. De gir Putin den legitimiteten han trenger. NRKs journalister har vært flinke til det. Når man får tenkt seg om, velger man antiamerikanismen – tross alt.

Men løgnen har flere funksjoner. Den som lyver og fortsetter som før, må være sterk. Slik tror Putin at verden resonnerer, og har rett et stykke på vei. Løgnen er også en åpen tross av den internasjonale orden, som USA er en garant for. Putin gir USA og verden fingeren.

I sin antiamerikanisme er det mange i Vest som føler skadefryd ved dette. De tror Putin gir Bush fingeren. Men det er noe ganske annet Putin viser fingeren til. Spør georgierne.

Les også

-
-
-
-
-