Sakset/Fra hofta

Kosovo var en utløsende årsak til krigen i Georgia, men ikke i det 1:1 forholdet som russerne, serbere og altfor mange vestlige forståsegpåere gjerne innbiller seg.

Som Kjell Dragnes skrev i Aftenposten tirsdag: vi begikk kanskje noen feil i Kosovo, i betydningen: vi skulle kanskje ventet.

Nei, verden hadde ventet og var på overtid.

Den store forskjellen mellom Kosovo og Abkhazia/Sør-Ossetia, er at Serbia begikk en forbrytelse mot befolkningen i provinsen. Dermed forspilte de sin legitimitet. Serbia mistet rett og slett Kosovo ved den urett som ble begått. Hadde Serbia i tiden som er gått siden 1999 vist tegn på anger, kunne utfallet blitt et annet. Men det gjorde aldri Serbia.

Grunnen til at Russland er i harnisk er at de er i samme situasjon: også de bruker vold mot folkeslag de har ansvar for, og nekter enhver skyld. Tvertom. Skylden forvandles til aggresjon. Dette skaper det samme heslige, løgnaktige samfunnet som i sovjettiden. Skapene er fulle av skjeletter og ingen må nevne dem.

Når Russland så heftig forsvarer sør-ossetere og abkhazere har det helt andre motiver enn å forsvare en forurettet minoritet. Sør-osseterne og abkhazerne har historisk hatt uoverensstemmelser med Tiblisi, men det er russisk innblanding som gjør det blodig i våre dager.

James Traub fra NYTimes var i Georgia i sommer og har et glimrende essay, som både trekker opp den historiske bakgrunnen, og bringer ny informasjon om bakgrunnen for krigen.

Moskva ville bruke Kosovo for hva det var verdt:

The breakaway regions were thus a stick of dynamite waiting to be lit. And Mr. Putin struck a match. Although Russia, as the peacekeeping power, was charged with preserving an international consensus that recognized Georgia’s claims over Abkhazia, Russia lifted sanctions on Abkhazia last March. This had nothing to do with local events: Mr. Putin had tried for years to prevent Kosovo from declaring its independence from Serbia, and when the Kosovars went ahead, with strong American and European support, last February, Mr. Putin responded by leveling a blow at America’s Caucasus darling.

Soon afterward, the Russian Duma held hearings on recognition of Abkhazia, South Ossetia and Transnistria, a pro-Russian breakaway republic in Moldova. Moscow argued that the West’s logic on Kosovo should apply as well to these ethnic communities seeking to free themselves from the control of a hostile state. And then, in mid-April, Mr. Putin held out the possibility of recognition for the breakaway republics.

Dette fikk Saakasjvili til å gå i taket og han ringte Putin. Det er vanskelig å forstå at han ikke tok signalet fra mottakelsen han fikk:

Now things began to degenerate rapidly. On April 21, Mr. Saakashvili called the Russian leader to demand that he reverse the decision. He reminded Mr. Putin that the West had taken Georgia’s side in the dispute. And Mr. Putin, according to several of Mr. Saakashvili’s associates, shot back with a suggestion about where they could put their statements. Mr. Saakashvili, prudent for once, shied from uttering the exact wording, but said that Mr. Putin had used «extremely offensive language,» and had repeated the expression several times.

Mr. Saakashvili was shaken by the naked hostility. He already feared that the West, or at least Europe, would never rally to Georgia’s side in a crisis; and here was Mr. Putin saying that the West’s support meant nothing to him. Here, indeed, was 1938.

Her har Traub en interessant detalj: Russerne sendte 400 fallskjermsoldater tett på våpenhvilelinjen, noe som fikk NATO til å protestere heftig. NATO må vite hva som utløste krigen. Når vil de dele denne informasjonen med verden?

The atmosphere during the early spring was electric with tension. Georgia accused Russia of shooting down a drone aircraft over Abkhazia; a United Nations report later confirmed the claim. Russia loudly insisted that Georgia was preparing for war; the Georgians had, indeed, mobilized troops and prepared fuel dumps.

Russia responded to the apparent Georgian preparations by dispatching 400 paratroopers and a battery of howitzers to a staging area not far from the cease-fire line, provoking a strong protest from NATO. «At the end of the day, we were very close to war» on May 9, says Temuri Yacobashvili, the Georgian minister of reintegration and a Saakashvili confidant. In fact, diplomats in Georgia and elsewhere give somewhat more credence to the Russian claims than to Georgia’s. State Department officials urged Mr. Saakashvili to calm down. Perhaps each side was trying to provoke the other into striking first, and thus losing the battle of public opinion. Of course, that’s how wars often start.

Så rutsjet begivenhetene utfor bakke. Når man leser Traub og husker byråmeldinger om stigende spenning, forstår man at man må ha vært der for å forstå utviklingen. Men journalister feller dommer på basis av de mest overflatiske inntrykk. Aftenpostens Mette Risa skrev i Dagens Nyheter at Condoleezza Rice hadde vært i Tiblisi og overvært en militærmanøver for kort tid siden. Hun hadde høyst sannsynlig gitt grønt lys til angrepet på Sør-Ossetia.

The situation in both Abkhazia and South Ossetia took yet another turn down the spiral of confrontation in July, when mysterious acts of violence plagued both regions. There were bombings in Abkhazia. There were shootings in South Ossetia. Who was behind the string of attacks? Criminal gangs? Provocateurs? Georgian secret agents? No one knew, but that didn’t stop the accusations from flying. Abkhazia closed the cease-fire line, then cut all ties with Georgia. On July 8, with Secretary of State Condoleezza Rice about to visit Georgia, Russia sent fighter jets over South Ossetia. Georgian Interior Ministry forces squared off against civilians in South Ossetia. The pot was boiling. And then, last week, the lid blew in South Ossetia, for reasons that remain unclear.

Putin hadde mange brikker å spille med. Misfornøyde minoriteter, flyktninger som ønsket å vende hjem, kontraktsoldater, hjemmevern, smuglere og mafia. Legg til billig gass, militære provokasjoner, – det var et heksebrygg som før eller siden ville eksplodere.

Den personlige faktor ser ut til å ha spilt en stor rolle. Putin avskyr Mikhail Saakasjvili og alt han står for.

Taunting the Bear

Les også

-
-
-
-
-

Les også