Kommentar

Ytre venstre har alltid hatt et problematisk forhold til vold. Det var ikke volden i seg selv, men hvem som utøvde den, som var det avgjørende. Den undertryktes vold var rettferdig per definisjon. I tillegg kom at de bevisstgjorte – avantgarden – ut fra marxistisk-leninistisk forståelse hadde en rett til å bruke vold som ikke andre hadde. De visste å bruke den riktig. Det var derfor en «kvalitetsforskjell» på revolusjonens vold og reaksjonens.

Begge disse problemstillingene dukker opp i tobindsverket om Blekingegadebanden av danske Peter Øvig Knudsen. Første bind er utkommet på norsk og er anmeldt av Lars Gule i Morgenbladet. Gule har kalt artikkelen «De som krysset grensen». Han var selv en av dem som krysset grensen til aktiv deltakelse og voldsbruk, da han i 1977 ble arrestert i Beirut med 750 gram sprengstoff og fire brev fra den palestinske DFLP-gruppen i ryggsekken. Gule skulle gjennomføre bombeaksjoner i Israel. Gule sier han var blitt bedt om å sprenge sivile mål, men at han ikke tenkte å etterkomme disse ønskene, bare foreta symbolske sprengninger.

Gule skriver at han er glad for at fornuften seiret, og at de fleste avviste politisk vold på hjemmebane.

Heldigvis kan vi si i dag, var det likevel fornuften som dominerte. Bruk av såkalt frigjørende og revolusjonær vold ble avvist av det overveldende flertallet av revolusjonære i den europeiske konteksten.

Men ut fra Gules beskrivelse kan man tenke seg at det kunne gått annerledes:

Og likevel var voldsromantikken utbredt. Men volden hørte andre verdensdeler til. Derfor var det legitimt å bruke vold for nasjonale frigjøringsbevegelser og sosiale opprørsgrupper i den 3. verden. Forestillingene om denne voldens frigjørende potensial var utbredt, og det er skremmende å se hvordan selv de groveste volds- og terrorhandlinger begått av frigjøringsbevegelser ble unnskyldt. Det var derfor det var lett å støtte de undertrykte i den 3. verden, selv om dette noen ganger brakte kampen inn på den europeiske arenaen.

Dette er upresist. Var det fordi volden utspant seg langt borte at man kunne sverme for den? Da var det i tilfelle ikke fornuften som seiret, men vanen og bekvemmeligheten. Det koster selvfølgelig noe å ta skrittet ut i lovløshet. Men bak den harde kjernen sto en gruppe sympatisører, og de var slett ikke få. Kunne de under gitte omstendigheter «gått over grensen»?

Gule fordømmer forherligelsen av vold, men så går han over til å beskrive sitt eget tilfelle, og da er det plutselig den konkrete erfaring med brutalitet som er drivkraften:

Min egen erfaring tilsier imidlertid at dersom man faktisk blir involvert i den 3. verdens frigjøringskamp, i krigen, da viskes skillet mellom regioner og land ut, i alle fall om man har et internasjonalt og antiimperialistisk utgangspunkt. I en slik situasjon inntar man også perspektivet til den undertrykte, og som reaksjon på den imperialistiske og koloniale volden blir man definitivt mindre hensynsfull. Jeg var selv avgjort mer villig til å bruke vold etter torturen hos den libanesiske etterretningstjenesten. Erfaring med imperialismens vold gjør det lettere å parkere den politiske moral som gjelder i fredeligere situasjoner.

Men her hagler det med spørsmålstegn og motforestillinger. Hvordan vet man at ens antiimperialistiske utgangspunkt er moralsk forsvarlig? Det kan jo være en falsk bevissthet og skjule helt andre drivkrefter. For eksempel kan voldsfascinasjon, voldsromantikk i seg selv være drivkraft, ekstreme bevegelser har historisk tiltrukket seg asosiale personlighetstyper. Vi vet av erfaring at slike må samfunnet beskytte seg mot.

Er ikke hovedproblemet at begrepene «internasjonalisme», «antiimperialisme» og «kolonialisme» kommer an på øynene som ser. De er politisk forslitte, misbrukt av regimer og bevegelser som ofte viste seg verre enn «imperialistene». Problemestillingen ligger implisitt i Gules argumentasjon: Man forherliget volden i 3. verden bare den skjedde i frigjøringens navn. Så hvordan kan man være sikker på at det er en riktig og rettferdig kamp man fører?

Eller er det bare det faktum at man blir deltaker som er avgjørende? Essensen av Gules syn ser ut til å være dette: Når man blir aktiv og utsettes for brutalitet, skjer radikaliseringen av seg selv. Det er en korrekt observasjon. Det vet vi ut fra Brorskapet og islamistenes erfaringer i bl.a. Egypt. De ble radikalisert av torturen. Men det ligger ingen rettferdiggjøring i denne radikaliseringen. Man blir ikke automatisk rettferdig selv om man blir offer.

Det er den bitre erfaring som er vanskelig å svelge for venstresiden, som har konstruert en slags sekulær religion bygget på rettferdiggjøring-gjennom-offer.

Det skumle med denne tankegangen er at den idag møter islamistenes offer-ideologi, som har martyriet som grunnsten. At det finnes en slik kobling mellom venstresiden som aldri tok steget og dagens islamister, fremgår av Klassekampens politiske linje.

Venstresiden så politiets vold som bekreftelse på at de hadde rett: Staten viste sin sanne voldsnatur. Dette var en gjenganger i venstresidens retorikk. Men volden legitimerte også motvold. I Norge begrenset det seg hovedsakelig til forberedelser til væpnet konflikt og revolusjonær retorikk.

Men hovedgrunnen til at så få «gikk over grensen» kan ha å gjøre med at de revolusjonære når det kom til stykket hadde et distansert forhold til fysisk vold. Vold var noe de færreste hadde stiftet bekjentskap med. Derfor var sjokket over møtet med klassepurken så stort. En del politifolk nølte ikke med å være hardhendte. Disse stereotypene lever videre i litteraturen, f.eks. i Jo Nesbøs bøker. De fantes også i virkeligheten. Men for borgerskapets sønner og døtre var det et sjokk.

Samfunnet har de siste tyve årene beveget seg i en mye mer «sivil» retning. Også politiet er blitt mer moderne og sofistikert. Idag sjokkeres også samfunnets elite hvis ordensmakten eller autoriteter overhodet (fra miljøarbeidere til lærere) benytter «vold». Vold defineres nå som fysisk berøring og tvang overhodet. Foreldre underkastes den samme ikkevoldsfilosofi.

Avstanden mellom denne ikkevoldslinjen og verden der ute er blitt meget stor. Morgenbladets redaksjon forteller opprørt om den israelske sikkerhetstjenesten Shabaks mishandling av deres palestinske korrespondent Mohammed Omer. Jeg ser ingen grunn til å betvile at Omer er blitt mishandlet. Men typisk for dagens norske journalister er at de inntar den krenkedes perspektiv, akkurat som Gule beskriver. Morgenbladets redaktør Alf van der Hagen skriver på lederplass:

Vi er rystet, sinte og i sorg over de skjensler Mohammed Omer er blitt utsatt for. Samtidig var dette en hendelse som går langt ut over enkeltmennesket Omer, og peker direkte på situasjonen til de halvannen million fornedrede og krenkede menneskene som er innesperret i Gaza.

Selvfølgelig handler dette om mer enn enkeltpersonen Omer. Det handler om resultatene av okkupasjonen og trusselen fra palestinerne. Men Hagen orker ikke bryet med å differensiere. Han vil ha virkeligheten skåret ut i papp: Alle de halvannen million på Gaza er krenkede og fornedrede. Det er nettopp denne rettferdiggjøring av offerrollen som unnskylder og legitimerer all «motstand». Også rakettene mot Sderot som fortsetter tross våpenhvilen? Også palestineren som gikk amok med en hjullaster i Jerusalem denne uken?

Vestens pasifistiske linje de senere år åpner paradoksalt nok for en renessanse for støtte til revolusjonær vold, nå i religiøse gevanter. Det er den samme gamle fella, og man ser ikke ut til å ha lært noen ting.

Det farlige denne gang er at konflikten reproduseres i våre egne samfunn, og man er villig til å opptre like forstående for voldsbruk her. De muslimske ungdommene som tente på i Danmark var marginalisert, og alt fra islamofobi til invasjonen av Irak kan forklare fremmedgjøringen.

Det er mange måter å «krysse grensen» på. Hvis man f.eks. mener at Israel ikke har noen eksistensberettigelse, havner man i selskap med andre med samme mening. F.eks. Iran. Landet har en president som gjentatte ganger har uttalt at Israels tid er omme. Da kan det hende man møter konsekvenser av sitt syn som ikke var tilsiktet. Men da kan det også være for sent.

I dagens verden er vi alle deltakere, enten vi liker det eller ikke, og vi krysser grensen lenge før vi tar på oss en ryggesekk med sprengstoff.


Terrorismens natur

Hva får et menneske til å gripe til våpen? Lars Gule anmelder Blekingegadebanden.


Uhørt, men sant

Les også

-
-
-
-
-
-