Dagsnytt meldte igår at bondeleder Hans Haga var død. Jeg stusset: Var ikke det far til Aslaug Haga? Avisene har saken idag, og her står det lakonisk: «… far til Senterpartiets nylig avgåtte leder». Men heller ikke mer. Spørsmålet mange stiller seg er: Var det mediekjøret som tok livet av ham?

Det ville vært naturlig om pressen stilte seg selv det spørsmålet, men det gjør pressefolk ikke. De gjør som kjent bare jobben. Men gjør de egentlig det?

Professor i skatterett ved Handelshøyskolen BI, Ole Gjems-Onstad, mener nei. Men først avlegger han politikerne et besøk som har laget et system som er så infløkt at det er umulig å overholde.

Åslaug Haga faller på et vis for eget grep. Hun møter det reguleringssamfunnet den rød-grønne regjeringen aktivt støtter.

Det hun og andre ikke i tide har innsett, er at reguleringssamfunnet er blitt uhåndterlig. Legger du deg om kvelden og sier til deg selv: I dag har jeg overholdt alle reglene jeg har vært i nærheten av – da snakker du usant.

Dette vet journalistene, men likevel later de som om Haga har begått noe alvorlig.

MED ALLE DE REGLER vi har i Norge, bør ikke enkelte regelbrudd føre til at man må gå fra viktige samfunnsposisjoner og få sine liv ødelagt. Det er fariseeisk og dobbeltmoralsk når pressen (alle dydsmønstres urmoder), hyler opp med sitt faste refreng om manglende troverdighet i annen akt av slike avsløringsdramaer. Regien er helt predikerbar.

Haga ble syk, og sa at helsen ikke lenger tålte presset. Kanskje ble det også for mye for hennes 83 år gamle far. Men hvilken redaksjon våger å stille spørsmål ved sin egen rolle? Hvilken redaktør tør å fortelle sine journalister ved neste korsvei at man ikke kan være journalist og samtidig bevare medmennesket i seg?

Inkvisisjon i stabburet