Har journalistene vært slemme mot Aslaug Haga? Når journalister stiller dette spørsmålet, svarer de alltid nei. De har bare gjort jobben sin. Ånden er korporativ. Det er som om alle journalister arbeider for samme selskap. Det gjør de snart også: Medie-Norge kan minne om et medialt Gazprom, og noen av føringene er de samme: Ledelsen trenger ikke si noe for at alle skal forstå.

Det er den nye styringsmodellen: antisiperende adferd. Man vil ha smarte ansatte som foregriper hva ledelsen skal si. Som forstår både det eksplisitte og det implisitte budskap, hvordan ting skal settes ut i livet og angripes på en uangripelig måte.

Dette ser vi demonstrert hver eneste dag. Vinklene er stort sette de samme. Kritiser ikke makten, ikke den konsensus man selv er en del av. En professor ved BI, Petter Gottschalk, sa tidligere i uken at rundt regnet halvparten av handlene på Oslo Børs er relatert til innsidehandel. Noen bruker innsideinformasjon til å tjene penger. Det er slik folk blir rike i Norge. Det er sjelden folk med faglig autoritet våger å være så direkte. (En annen er Gjems Onstad.) Men da er det som om journalisten mister munn og mæle. En slik påstand ble for krevende, og istedet fikk Mørdre fra Acta pludre og prate bort poengene.

For at mediene skal få vann på mølla må saken være konkret. Det skal helst være personfokusert.

Aslaug Haga har gjort feil, og har ikke forutsett at for hvert feilsteg vokste skavlen som samlet seg over hennes hode. Trolig har hun rotet med skatten også, og det ville felt henne siden det var andre som trakk det frem.

Haga har vært kjekk, litt for kjekk for journalistene. Det sa de igår også: Hun beklager ikke nok, hun har et dobbelt budskap, som NRKs Kyrre Nakkim påpekte. Hun beklager, men beklager samtidig ikke. Det må man ikke overfor journalister. Da følger man ikke spillets regler.

Dagens journalister later til å legge av seg det som ellers er nødvendig for at samfunnet skal gå rundt: vanlig folkeskikk, som er respekt for visse personlige grenser og innlevelse i den andres situasjon. Når trykket øker og dermed belastningen, vil de fleste opptre noe mer behersket og hensynsfullt. Man vil i språk og tone signalisere at man forstår at det er tøft. Men ikke journalistene. De markerer tvert om at de ikke lar seg binde av normale menneskelige forpliktelser. De setter sin faglige ære i å være umenneskelige. Det vitner om hensynløse redaktører og en stand som mangler dannelse.

Et stort ansvar må seniorene ta som utgjør en usynlig autoritet. Igår satt de hos Sigrid Sollund i Dagsnytt Atten-studioet og pludret: Kyrre Nakkim, Beate Nossum og Guri Hjeltnes. Moen fra Trønderavisa var en outsider. Det var insidernes bord. At en informasjonsmedarbeider hos Geelmuyden & Kiese opprtrer i en slik sammenheng, er med på å understreke det. De tre utstrålte den selvtilfredsheten som går igjen når journalister og medievitere skal vurdere seg selv. Tonen er familiær, det finnes ikke distanse, hverken til hverandre eller til sak og miljø. Man er for gode venner rett og slett.

Journalister og medier ser ikke ut til å registrere at det er ved å bygge seg opp en stor frustrasjon over deres selvgodhet og hensynsløshet mot andre.