Kommentar

Ting peker ut over seg selv. De er tegn i tiden. De hektes sammen til et større hele, står i en sammenheng. Aftenpostens premiering av islamistisk, ubehjelpelig tankegods står ved siden av at samme redaksjon satte foten ned for Kurt Westergaards tegning. Sammenholdt forteller det noe svært ubehagelig.

Man kan enten høre på den offentlige debatten de herrer redaktørene gjerne vil ha. Det er nesten som Si Det-siden for barn: «Nå skal dere få lov å rase litt rundt. Det er så gøy med temperatur i debatten». Eller man kan stole på sine instinkter, og de sier noe helt annet: De sier at det er en sammenheng mellom de to avgjørelsene, premieringen av Mohammed Usman Rana og nei’et til Kurt Westergaards tegning.

Avisens seniorkommentator Ulf Andenæs vil svare: hvorfor skal man sette igang noe som bare fører til nag, smerte og sårethet?

Fordi det finnes premisser som andre legger, som man ikke velger selv. Noen ganger må man svare, ellers lar man andre ta initiativet. I dette tilfelle tre mordere. De handlet på vegne av noen, og tegnerens død ville blitt utropt som en stor seier, og mange ville åpent eller skjult gledet seg. Også i Norge.

Men grunnen til min bekymring stopper ikke her. Det er ikke lenger slik at Aftenposten oppfører seg som en av apekattene som hverken ville se eller høre. Aftenposten har selv slått inn på en linje som premierer de antidemokratiske kreftene. Det grelleste eksemplet hittil er Jostein Gaarders kronikk om oppløsningen av staten Israel sommeren 2006. Israel hadde forspilt sin moralske rett. Når jødefolket igjen ble hjemløst skulle vi behandle dem pent, penere enn de har behandlet palestinerne. At Jostein valgte å bruke sin store goodwill på et slikt prosjekt sier mye, at Knut Olav Åmås trykket den sier også mye.

Kronikken har en forhistorie: Carl I. Hagens tale til en menighet i Bergen der han sier at Europas skjebne er uløselig knyttet til Israels. Hvis Israel går nedenom gjør Europa det også. Talen utløste ramaskrik. Ambassadører fra muslimske land forfattet protestskriv til UD. Aftenposten støttet på lederplass protestene fordi Hagen hadde tillatt seg å si at Muhammed neppe kunne sagt som Jesus: «La de små barn komme til meg.» Denne lille digresjonen overfor publikum overskygget fullstendig hovedbudskapet. De som reagerte på sammenligningen mellom Jesus og Muhammed ville selvfølgelig ikke høre det, de brukte krenkelsen som våpen og Aftenposten holdt med dem. Det var en slags prøvekjøring av karikaturstriden.

Det er de samme instinkter Aftenposten følger i disse sakene, og de er stikk motsatt av mine. Det er ingen grunn til å late som noe annet.

Folk ber meg skrive til avisen, delta i debatten, men noe byr meg mot, ut over den evinnelige filingen på lengde. En følelse av antipati og avstand. Vi er ikke lenger på samme parti.

Lavmælt heroisme

NRK2 viste denne uken et program der Gandolfini-Sopranos intervjuet soldater som hadde overlevd Irak. Alle var hardt skadd. De hadde mistet armer eller bein, en var blitt blind, en annen hadde store indre skader i hodet.

Det var en styrke og storhet over disse menneskene som traff alle som så dem. Også Gandolfini viste at han hadde det på samme måte. Det var noe annet enn historien om hvordan de var blitt skadd, og ikke noe om hvor dårlig de var blitt behandlet. Det var personlige storier om styrke, og livsmot, om menneskets evne til å reise seg. Men også om hva det vil si å være amerikaner.

Jeg vet ikke hva det er, men amerikanere har en verdighet og styrke i nødens stund som rører en dypt. De har en kjærlighet til landet sitt, er stolte av det, og vil forsvare det. Mange av de unge sa de ikke angret noen ting, de var stolte over det de hadde gjort. Det var hverdagsmennesker, menige, folk som ikke hadde det lett, men ingen klagde.

En vakker jente med rødt hår snakket om hvordan det var å miste høyre arm og skulder. Gandolfini sa noe om å bli mor, som trigget en følelse i henne: «Det ikke å kunne løfte barnet sitt med begge armer, det er tungt å tenke på.»

En far satt der i den flotte uniformen sin, og så ut som en Tom Cruise. Han hadde dratt opp buksebena så protesene synes. Han var så opptatt av at barna ikke skulle oppleve at han ikke kunne være pappa for dem, i hverdagen. Gjøre ting sammen. På filmen tok han dem med på skøytebanen for første gang, og den nydelige gutten hans var så glad og takknemlig.

Det var ingen patriotisme i filmen. Bare enkle historier, og de gjorde et dypt inntrykk.

Det er nesten så man føler sterkere for USA enn sitt eget land. Noe holder på å gå tapt. Et fellesskap forutsetter en forståelse av hva som er verdt å slåss for En samlet justiskomite har nylig gått inn for å oppheve forbudet mot flaggbrenning. Neste gang det er karikaturstrid kan nye landsmenn ustraffet brenne det norske flagg. Saken har en side de tolerante stortingsrepresentanter nok ikke har tenkt på: Det saudi-arabiske flagget har religiøse skrifttegn inngravert. Skulle noen finne på å brenne det, ville reaksjonene bli voldsomme. Da ville nok de samme ultratolerante politikere og redaktører komme ilende til å fordømme eller beklage krenkelsen. Slik er det når man hele tiden er flere «trekk» på etterskudd og overlater initiativet til andre. Man blir bokstavelig talt medløper – halsende etter.

Man har definert virkeligheten slik at egen kultur er en gratis lunch – den koster det ikke noe å krenke, mens man skjelver av ærefrykt for de andres. Det er det samme som å invitere til utpressing.

Les også

-
-
-
-
-
-