Kommentar

Det er britisk flegma over Aftenpostens kommentator Ulf Andenæs. Han minner en smule om obersten i Faulty Towers: Hva er de bråker for? Igjen disse danskene, med noen norske epigoner, selv har han vært på mange ekspedisjoner og alltid kommet godt fra det. Han visste å behandle de innfødte godt. Bare man unnlot å provosere dem. Så enkelt.

Nu har de innfødte kommet hit til lands. Men samme oppskrift gjelder: Ikke hiss dem opp. De er lettantennelige. La være. Stryk dem med hårene. Så går det bra.

Andenæs’ irritasjon er forbeholdt hans egne, de som burde visst bedre. Han prøver å gi noen gode råd. I befippelsen glir buksa ned uten at han merker det.

I parentes bemerket: Andenæs betegner dramatikken rundt de danske tegningene som «teater», i betydningen: man spiller tildelte roller. Mao: slutt å spille.

Han som ser det utenfra vil gjerne få overta regien. Men det er noen uklarheter i manus:

Skulle man så feie det ubehagelige under teppet, for oppdragelsens skyld? Det hender man blir beskyldt for slikt, enten man er reporter eller blant formidlerne som strever med «religionsdialog».

Andenæs er sår. Han ble kritisert for å ha latt seg fascinere av Tariq Ramadan da han var i Vitenskapsakademiet.

Men hva er «det ubehagelige» han snakker om? Andenæs nevner det ikke. Det er at opprøret mot de danske tegnerne representerer noe grenseoverskridende og historisk: det er første gang i moderne tid at muslimer sier at de vantro skal være omfattet av samme billedforbud og samme pietetshensyn som de troende! Dette er islamismens kjennetegn. Ayatollah Khomeini var den først som gjorde dette, da han utstedte en fatwa mot Salman Rushdie og alle som hadde med boken «Sataniske Vers» å gjøre. Derfor ble forlegger William Nygaard skutt og nesten drept i Dagaliveien i Oslo.

Teater Andenæs? Er konsekvensen av det flerkulturelle samfunn at vi skal tilpasse oss sharia? Det er den logikken du anbefaler. Don’t rock the boat.

Myter

Så serverer den konservative Andenæs det er som standardføden i Midtøsten: myten om kolonialisme og imperialisme. At det er Vestens skyld. «Tegningene» og publiseringen av dem rører ved opplevelser av ydmykelser og krenkethet. Religion og historie flyter sammen. Dette er gammelt surveri fra araberne, som de har holdt på med i over 100 år. Sannheten er at det er de som har forfulgt imperiedrømmene. Men imperiene lå i strid med seg selv, og var uproduktive. Derfor kollapset det. Men drømmen om storhet ligger der og kaller. Da nasjonalismen blomstret i Europa, ble det i Midtøsten til drømmen om «den arabiske nasjon», og i den går arabiskhet og islam opp i en høyere enhet. «Den arabiske nasjon» kjente ikke grenser. Alle arabere var brødre i islam, og med et felles språk og en felles historie. Selv kristne arabere hyllet islams storhet. Den krenkethet de beklager seg over, er den korte perioden briter og franskmenn måtte administrere Irak, Egypt, Palestina og Libanon. Kun i Iran drev britene noe som minner om imperialisme, men det skyldtes at shahene var totalt korrupte og udugelige og ga dem bokstavelig talt frie hender.

Når araberne klager over krenkelse og ydmykelse er det i virkeligheten uttrykk for de undertrykte drømmene om hevn og et nytt imperium. De samme følelsene ligger under karikaturstriden. Muslimene har kommet til Vesten og har oppdaget ytringsfriheten. De utnytter den til fulle, ved å skrike og true, – andre til taushet. Disse himmelropende paradokser er det bare en velstriglet journalist i Aftenposten som ikke greier å se. Til tross for dusinvis av reiser, greier ikke Andenæs å få inn i hodet hva det handler om. Han blir «kolonial» i hodet og anbefaler å behandle de innfødte pent.

De av oss som ønsker konflikt mellom den hvite mann og muslimske folk, har nå funnet et såre enkelt grep for å skape vondt blod. Det er lettvint å tirre, like lettvint som å trykke på en knapp.

Slik var det de gamle britiske koloniherrene omtalte de innfødte. De var lette å tirre. Men nå har de kommet hit. Hvor langt vil Andenæs gå for ikke å tirre dem? Hvor går grensen? Er det når drosjesjåføren ikke vil kjøre ham hjem med Vinmonpol-poser? Eller når han har gått tur med hunden og vil ta en «bil» hjem? Er det når datteren hans eller kona er usømmelig kledt, med bare armer? Er det når pleieren på farens sykehjem nekter å vaske ham, eller når svin strykes fra menyen i kantinen?

Hvilken knapp vil Andenæs «trykke» på? Det er påfallende at en journalist ikke bryr seg om ytringsfriheten. Han ser den ikke. Men han ser kanskje svinesteken eller pjolteren. Ett sted må grensen gå.

Fåfengt krig mot islam