Kommentar

Det er langt til Afghanistan, skriver Dagbladet på lederplass om det norske engasjementet. Imens trasker et femtitall afghanske asylsøkere langs pilgrimsleden for å holde oppmerksomhet rundt sin sak.

Når Afghanistan kan brukes politisk er det nært, når det koster noe blir det fjernt.

SVs Bjørn Jacobsen tok kaka da han ba om dialog med Taliban igår. Uansett hvem som sto bok bombene i Meymaneh, så mente Jacobsen at Norge bør snakke med dem, for bombene viser at noen av lokalbefolkningen ikke vil ha nordmenn der, resonnerte han. Da måtte de lyttes til.

Det er dialogkulturen i sin ytterste konsekvens: hvis noen bomber deg så prøv å finne ut hvorfor, kanskje du kan få dem på andre tanker? eller motsatt: de overtaler deg til å dra hjem.

Den muligheten holder også Dagbladets lederskribent åpen:

Tida er også moden for å stille spørsmål om Norge skal være en del av stormaktenes militærdiplomati.

Når det skal ofres, så legg skylda på USA og NATO. La dem ta støyten. De håndterer jobben så dårlig at vi andre, anstendige, kan dra hjem med god samvittighet.

Det opplagte spørsmål i Afghanistan som i Irak: hvem skal beskytte de ubeskyttede? stilles ikke. Som Rød Front-leder Torstein Dahle ærlig nok sa det i siste valgkamp: -Det får noen andre ta seg av.

De gode kreftene driver en slags blindebukk med seg selv, og forstår ikke at de går med rumpa bar. At de ikke har noen svar, og i den grad de har det så er det å konfrontere USA og vestlig militærmakt, ikke å ta ondet ved roten.

Vanlig intelligente mennesker har for lengst forstått at det er en sammenheng mellom det som skjer hjemme og ute. Men de har også skjønt at dette går dypere og er mer komplekst enn politikerne tør innrømme.

Både Klassekampens Bjørgulv Braanen og Lars Gule latterliggjorde nylig de såkalte alarmistene, som ser en jihadist bak hver busk.

Men folk flest ser sammenhenger der Braanen og Gule ingen ser: Gårsdagens VG var det rene galleriet: Overhalla-bestefaren som anklaget statsråden for slapp innvandringspolitikk, den totalutviste kurderen Osman som var tilbake i Norge etter mindre enn 10 måneder på falskt navn, passkontrollen på Gardermoen som lar religiøse ekstremister slippe å bli behandlet av kvinner, og den savnede firebarnsmoren Belur Sardar.

Samme dag kom angrepet på de norske og finske soldatene i Meymaneh.

Folk skjønner at det er sammenhenger som rommer konflikter, og vi står midt oppe i det enten det er lokalsamfunn eller Nord-Afghanistan. Hvis intellektuelle, mediene og politikerne hadde kjent sitt ansvar ville de bevisstgjort folk om hva det handler om. Hvorfor gjør de ikke det? Fordi det betyr å tydeliggjøre konfliktene, det betyr valg, smerte og død. Det betyr å synliggjøre konfliktlinjene, og det er de livredde for. De argumenterer istedet for tilbaketrekning og isolasjon, og/eller legger all skyld på USA og krigen mot terror. Sådan sett er Amnesty blitt et underbruk av SV.

Eliten tviholder på en humanitet som likevel er iferd med å glippe dem ut av hendene.
Palestinernes lidelser har i lang tid vært glansnummeret. Ikke det at de ikke har lidd, men andre lider mer, og noe av lidelsen er selvforskyldt.

Skytingen mot flyktningeleiren Nahr el-Bared er kanskje et symbolsk vannskille. Bildene og historiene vekker ikke samme indignasjon lenger. Hvorfor: fordi det er libaneserne og ikke israelerne som skyter med stridsvogner. Selv Den arabiske liga sier de vil støtte den libanesiske hæren. Hvorfor? Fordi grupper som Fatah al-Islam ønsker å utløse kaos og velte regimene.

Da gjør stater og regjeringer det de må gjøre: de bruker vold, og sympatien for ofrene er lunken.

Det samme har vi sett i Gaza. Hamas har oppført seg så vanvittig at folk snur ryggen til.

Det får konsekvenser: for palestinske sivile, og for de som har støttet dem med skylapper: som vår egen utenriksminister Jonas Gahr Støre. At han ba Israel vise tilbakeholdenhet overfor Qassam-rakettene vitner om minister som har mistet retningssansen.

Det realitetsprinsipp som regjeringene i Europa skyr som pesten, trer i kraft der hvor sterke interesser utkonkurrerer humaniteten: som i Gaza og i Tripoli/Libanon. En gruppe som Fatah al-Islam truer statens og nasjonens overlevelse, derfor er palestinerne «collateral damage».
Det samme gjelder forsåvidt den palestinske staten i embryo, men hvem skal være redningsmann? Det kan paradoksalt nok bare Israel, men det spørs om det er innenfor det som er mulig.

Les også

-
-
-
-
-