Kommentar

To forhold ruver i landskapet: den manglende korrelasjon og kommunikasjon mellom Vesten og den muslimske verden, og den demografiske utvikling. Begge deler er av en slik størrelse at det holder å referere nøkternt, og så la ordene synke inn.

I boken «Storm over Europa. Islam – fred eller trussel?» viser danskene at de ligger langt foran oss.

Demografi taler et språk som ikke lar seg avvise. I Danmark som i Norge er det politisk uvilje mot å registrere hvor mange muslimer som lever i landet. I «Grænser for indvandring? Tal og statistikker», skriver Tabita Wulff:

Ifølge en fremskrivning, foretaget af Københavns Universitets demografer, vil der være muslimsk flertal her i Danmark inden for dette århundrede. Om 60-70 år har vi en stormoske i Århus, i København og i Odense – måske også på Bornholm.

Forsker og nationaløkonom Jan Lindh ved Fremtidsforskningsinstituttet i Stockholm meldte siste år ud, at svenskerne er i mindretal i år 2050.

Brødrene Anfindsen ble først ledd ut for sine prognoser, så kom Statistisk Sentralbyrå med et anslag som viste at de ikke var så på jordet likevel: men anslagene varierte veldig. Siden har det vært stille.

Aldrig tidligere har en indvandring som den nuværende betydet så historiske og revolutionerende skred i befolkningens sammensætning, siger Danmarks førende befolkningsforsker, Poul Chr. Mathiessen. Den aktuelle indvandring vil ændre Danmark for altid.

Det var faktisk Mathiessen Neue Zürcher Zeitung henviste til da de skrev om utviklingen i Danmark. I Norge ties dette ihjel. Som i dansketiden må vi til København for å hente viten.

Tabita Wulff siterer UN World Population Prospects for 2050:

Iran: 64 mill – 115 mill
Tyrkia 65 mill – 101 mill
Egypt 66 mill – 115 mill
Bangladesh 123 mill – 212 mill
Pakistan 142 mill – 345 mill

Hele den muslimske verden: 1.074.900 – 1.898.690.000.

Hvordan kan land som Emiratene, Irak, Iran, Jordan, Libanon, Libya, Oman, Saudi-Arabia, Syria, Tyrkia, Egypt, Pakistan, Sudan, Afghanistan, Indonesia, Algerie, Marokko, Tunisia, Nigeria, Kuwait, Qatar, Bahrain og Somalia brødfø en så skræmmende befolkningstilvækst? Oljeeventyrer er i 2050 fortid, ørkenlandenes befolkning vil derfor have blikket stift rettet mod Europa.

Den stigende befolkning i den tredje verden vil betyde masseinvanddring av fattige mennesker, der vil søge op på de europæiske strande og destabilisere økonomi og sammenhængskraft.

Er det bare å stenge grensene? Nei, EU må gjøre en kjempeinnsats for å få disse landene til å slå inn på en vei som fører til human development. Det er noe mer enn økonomisk utvikling. Det betyr rettigheter, utdannelse, politisk, kunstnerisk og religiøs frihet. Men allerede nå har EU manøvrert seg inn i et hjørne og gitt fra seg mye av handlingsrommet. Hvis noe slikt skulle skje før fremtiden er over oss, må det stilles strenge krav om bla. fødselskontroll. Men i stedet er det den muslimske verden som stiller krav til Europa!

EU står overfor et dilemma. Flere ældre og færre fødsler i den oprindelige befolkning og et allerede på nuværende tidspunkt bekymrende stort mindretal fra ikke-vestlige lande uden utdannelse og med større og større krav om særrettigheder relatert til deres religion.

Under den kalde krigen skrev Cyril Connolly en bok med tittelen: «Closing time in the West». Det er fremdeles tid til å handle, men Europa nages av tvil og nøler. Imens går klokka, og tiden er ikke på Europas side.

En voksende islamisering av Europa vil betyde voldsomme kultursammenstød, hvis ikke Vesten er bevidst om sine værdier og forsvarer dem med næb og klør. Sover vi i timen, vil en brutal og ekspansiv ørkenreligion ødelegge vores civilisation. Hvilken fremtid får etniske danskeres børnebørn og oldebørn? Vil slægten med danske rødder og vestlige kerneværdier blive udryddet, fordi de folkevalgte politikere ikke havde fantasi nok til å se ind i fremtidens klare lys?

Det er sterke ord. Nordmenn er blitt redd for «kraften». Igår var det en islending som sang ut på E24: Rögnvaldur Hannesson skrev Arbeidsinnvandring: Risikabelt og fikk en voldsom respons.

Tabita Wulff siterer NHO-undersøkelsen som viste at hele oljeformuen kan gå tapt hvis innvandringen fortsetter som idag. Men selv det som gjelder vår egen fremtid er lite fremme.

Det som virkelig «floored me», dvs. rev vekk grunnen under føttene, var artikkelen om Tyrkia. Særlig fordi den er skrevet i en likefrem, ukomplisert form. Carsten Ringsmose kartla leveforhold i Tyrkia i 1971, for å bruke det i undervisning om u-landsproblemer på høgskoler og gymnas. 33 år senere skal han gjense Tyrkia og er full av forventninger og spenning. Han har lest om EU-forhandlingene, og lurer på hva som er skjedd. Det første han møter er alt fattigmannsarbeidet selv i vestlige Istanbul: arbeid som folk gjør fordi de må overleve, som å bære altfor tunge varer rundt i byen eller selge skolisser på gaten.

I 1971 var befolkningen på 35 millioner. I 2004 var den på 70 millioner – en tilvekst på én million i året. Bare for å holde tritt med tilveksten må det altså skapes én million nye arbeidsplasser i året.

Befolkningstilvæksten betyder, at selv meget store årlige fremskridt bliver forvandlet til relative tilbageskridt: Både arbejdsløshed og slum vokser – selvom Tyrkiet i den mellemliggende periode har skjult en meget stor del av sin befolkningstilvækst ved at eksportere den til andre lande i Europa.

Det er landbefolkningen som vokser på bekostning av byene, og her ligger også noe av forklaringen på den økende islamiseringen. Hvis man for 33 år siden så en kvinne med hijab i Istanbul, var det ofte en landsens kone. Nå går titusener med hijab for å vise sin renhet og rettroenhet. Selv statsministerfruen gjør det, og den strenge sekulariteten til Kema Atatürk spises opp innenfra.

Men det er når han kommer til landsbyen i det østlige Anatolia at Ringsmose virkelig får sjokk. Mottakelsen er overstrømmende. Det er intet å si på det. Ringsemose ser bare noen få barn på skolen, men mange i gatene.

Landsbyen var fuld av legende børn, som ikke passede skolen – ganske som deres forældre 33 år tidligere. Når kun få børn var i skole, er forklaringen simpelthen, at befolkningen her i det sydøstlige Anatolien er traditionelle bønder, der lever under nærmest feudale forhold. De er analfabeter, og de har ingen forståelse for, hvor meget det betyder at gå i skole. De har nemlig selv – ligesom deres forældre – «klaret sig» uden skolegang, – og de kender ikke, og kan heller ikke forstå de problemer der opstår, når deres største forhåbning opfyldes, og de kommer til Europa, hvor de slet ikke kan fungere tilfredsstillende.

Den gamle vannpumpen som sto ute på et tomt jorde, befinner seg idag midt inne i bebyggelsen som har est ut. Men det finnes ikke livsgrunnlag for menneskene. Hva bestiller de?

Mange af indbyggerne sad inde i de lerklinede huse og så parabol-fjernsyn dagen lang, således at de gennom amerikanske serier af typen «Dallas» eller «Dollars» får en billede af, hvad de opfatter som livsbetingelserne i de vestlige, mer udviklede lande og får stimuleret og underbygget deres store livsdrøm.

Landbruket som tidligere ga livsunderhold er sentralisert i stordrift, med enorme bomullsplantasjer hvor folk arbeider som under negerslaveriet i Sør-Statene, skriver Ringsmose. Den store Atatürk-demningen har tatt vannet fra Irak og Syria og gjort noen «stenrike», og andre fattige.

Tyrkia har ingen mulighet til å livnære sin befolkning. Hverken den nåværende eller fremtidige kull. Tvertom virker EU-suget som en sovepute for nødvendige reformer. Skulle Tyrkia bli medlem vil myndighetene finne avsetning for sitt befolkningsoverskudd i Europa. Myndighetene har en egeninteresse, som ikke er noen konspirasjon. Tyskland har en stor tyrkisk befolkning som er blitt mer religiøs, og som kommer fra de områdene Ringsmose besøker. Det samme gjelder nok den pakistanske minoriteten i Norge og andre land.

Men hvem snakker om nødvendigheten av å hjelpe land som Tyrkia og Pakistan til «human development»? Slik det nå fungerer er det heller pakistanisering og tyrkifisering av europeiske land vi ser.

Storm over Europa
Islam – fred eller trussel?
Red. av Lone Nørgaard og Tabita Wulff

Holkenfeldt
ISBN 87-91660-37-8