Ved en tilfeldighet oppdaget jeg at NRK 2 sendte et kunstprogram lørdag kl. 20.10. Det pleier ofte å gå noe lødig på den tiden. Bare NRK kan finne på noe sånt: På et tidspunkt da folk enten vil koble av eller er ute, sender de noe av det beste TV kan by på. Simon Schama er en unik forteller. Jeg «møtte» ham første gang i serien «History of Britain». Det er lenge siden jeg har sett noe så bra. Schama har sans for drama, har full kontroll på stoffet og kjenner detaljens betydning. Også filmatisk var det en nytelse; kamera forteller egne historier, det samme gjør musikken. Derfor visste jeg at tittelen «Rembrandt» lovte mye – og ble ikke skuffet.

Schama har én ting til: en særegenhet ved stemmen som gjør den på samme tid behagelig og gjenkjennelig. Alle store fortellere må ha en karakteristisk stemme.

Han har skrevet en bok om Nederland i gullalderen, The Embarassment of Riches, om rikdommens forlegenhet, og var derfor på hjemmebane når han snakket om Rembrandt. Han var sikkert på fornavn med mange av rikmennene som bestilte bilder av Rembrandt.

Rembrandt er i en klasse for seg. Lyset av gull som ansiktene er badet i. Det var ikke masker han malte. Selv om det var det mange av kundene ville ha. Rembrandt rev av dem masken og malte mennesket bak. Det var en vei han valgte, og som gjorde at hans vei på et tidspunkt skilte lag med kundene. De ble rasende på ham, og enkelte nektet å betale. Det skjedde med et bilde han malte til det nye rådhuset i Amsterdam. Det ble tatt ned, og Rembrandt skar vekk 4/5 i håp om å få solgt i det minste en del av bildet. Uten hell. Scenen forestiller urmyten bak Nederlands tilblivelse, om opprøreren Cloviis. Men Rembrandt malte ham og hans feller på en måte borgerskapet slett ikke kunne vedkjenne seg. Det var en sekulær myte, med opprørets rå kraft. Kanskje ble de skremt. De ville ihvert fall ikke ha det hengende i rådhuset.

Rembrandt gikk konkurs. Han måtte selge alt, også det flotte huset midt i byen. Men han fortsatte, kompromissløst.

Slik er all stor kunst, den er kompromissløs, og tar ikke hensyn til tidens smak.

Rembrandt levde samtidig med Tredveårskrigen. Og Nederlands krig mot Spania. (Da den var over pustet borgerskapets barn lettet ut, de var i ferd med å overta og ville ikke ha det alvorstunge. De ville ha noe lyst og luftig – også den gang svingte tidsstemningen). Men Rembrandt holdt fast ved det han så.

Marianne Heyerdahl (datter av Thor) ble presentert i Søndagsrevyen. Hun har laget kvinnelige utgaver av den berømte terrakottahæren. Gravide krigere, kvinnelige krigere med et dødt barn. Teknisk var de dyktig utført. Men så, på slutten, dukker det plutselig opp en selvmordsbomber! En flere tusen år gammel terrakotta-kriger utstyrt med ledninger!

Kunstnere av idag skal forsøke å uttrykke tiden, men den sprenger bokstavelig talt deres rammer og forståelse. Forstår Heyerdahl forstår hvilken tematikk hun har gitt seg i kast med når hun introduserer selvmordsbombere?

Det er mulig jeg gjør Heyerdahl urett. Tankene er ikke synlige i et lite nyhetsinnslag.

Rembrandt levde også i en ekspanderende verden. Da suksessen meldte seg gikk han amok og kjøpte utstoppede dyr og sjeldne gjenstander fra Den nye verden.

Rembrandt «trodde» på seg selv som kunstner. Bibel-historiene må ha betydd mye for ham. Med alderen skinner menneskenes ansikter mer og mer. Kunsten går «innover».

Vi mangler myter for vår tid. Verden er blitt for stor og fragmentert, til at noen våger å sette den sammen til store «bilder». Eller er det vi som er blitt for små? Kan en ny Rembrandt bli født i vår tid?