Kommentar

SVs Reza Rezaee foreslår at det opprettes religiøse meklingsråd for muslimer med ekteskapsproblemer, for at kvinner skal slippe å måtte velge mellom brudd med slekta og egen lykke.

Det skjer sikkert med de beste hensikter. Like fullt er det på denne måten sharia vil bli innført. Det er derfor det er så vanskelig å avvise: Alle ser nytten av det. Men prisen vil være islamisering av det offentlige rom. Har man først krysset en grense, vil det være svært vanskelig å reversere prosessen. Da vil det stadig komme nye, «fornuftige» forslag, fordi muslimer nå en gang er vant til et system der sharia styrer familiepolitikken. Det gjelder spørsmål om hvem som skal ha barna, og arverett.

Muslimske miljøer har beholdt sanksjonsmakten. De nekter å godkjenne sivilrettslige skilsmisser som tilstrekkelig i seg selv. Den må godkjennes av en imam, og det vil si at mannen må gi sitt samtykke.

Det er et klassisk tilfelle av kollektivt press. Hvis myndighetene gir etter på dette punktet, kan de skyte en hvit pil etter kampen mot henteekteskap. Da har myndighetene tapt kampen.

Kloke forståsegpåere vil finne gode grunner til å gå med på et meklingsråd, og presentere det som den type modus vivendi som skal gjøre livet i Vesten akseptabelt for muslimer.

Men jeg vil tro signaleffekten er den stikk motsatte: Det gjelder å holde ut og stå imot, så vil myndighetene til slutt tilpasse seg og gi innrømmelser. Hvis man først får foten i dørsprekken, vil åpningen kunne utvides.

Det gjelder de allmennmenneskelige tingene som i og for seg høres uskyldige ut: segregerte svømmehaller og segregert gymnastikk, segregerte toaletter på skolene, egne bønnerom, fritak fra fag og påvirkning som strider mot religionen, protest mot svin og gris i uskyldige sammenhenger, det er mange måter å markere seg på. Summen vil være en gradvis undergraving av den norske sekulære offentlighet, og etablering av en konkurrerende autoritet.

Det siste er kanskje noe av det viktigste. Ved å godkjenne særordninger for muslimer, vil myndighetene anerkjenne en konkurrerende autoritet. I dette tilfellet foreslås det at Islamsk Råd skal fungere i meklingsarbeidet. Utad presenteres dette som ordninger på linje med det kristne har. Men ambisjonene og horisonten er en helt annen enn hos en tam, lunken norsk kirke. Her legges det opp til at muslimene og deres organisasjoner utgjør en egen maktstruktur, som ikke begrenser seg til fredagsbønnen, men gjør krav på lojalitet i konkurranse med den norske stat og nasjon. Intet mindre.