Sakset/Fra hofta

Bløt kynisme er danskenes ord for en politikk som produserer det motsatte av hensikten. Det er tilfelle med den norske enhetsskolen, skriver Alfred Oftedal Telhaug. Men gjelder det ikke hele sosialdemokratiet -dvs. oss selv ?

Pedagogikken som går ut på prosjektarbeid og selvmestering begunstiger middeklassebarn, som er stimulert til å lære selv. Barn av arbeiderklassen (og skal vi tippe en stor del innvandrerbarn) faller igjennom. Den myke pedagogikken passer ikke inn med deres bakgrunn. De trenger fastere rammer, skriver Oftedal Telhaug. Ønsket om større likestilling fører med andre ord til større forskjeller.

«I motsetning til hva som er en utbredt oppfatning, er andelen svake elever høyere i Norge enn i mange land vi ønsker å sammenlikne oss med, og også høyere enn i land der sosiale ulikheter er langt større enn i Norge. — Det ser ut til at de forskjeller i læringsutbytte som skyldes sosiale forhold har økt fra 1992 til 2002.»

Skrev den forrige regjeringen i «Kultur for læring», 2004. Det er sensasjonelle funn. Men er de kjent i offentligheten? Den skolepolitiske eliten og politikerne har valgt tausheten.

Det er den rådende pedagogikken som har skylden. Den tror at «mening» er noe som skapes i dialog.

Dette vil si en pedagogikk som med henvisning til Vygotsky og Bakhtin hevder at mening ikke primært tilegnes, men skapes. Og hva mer er: Kunnskapen skapes eller produseres ikke av enkeltindivider. Mening og forståelse skapes i dialogiske interaksjonsprosesser, og derfor bør læringsarbeidet først og fremst skje som gruppearbeid. Kvalitetsutvalget gikk i 2003 langt på vei god for denne oppfatningen, og den doseres med brennende iver i dagens lærerutdanning.

Dette minner oss om statssekretær Raymond Johansen når han skal forsvare dialog med Syria og Iran etter at ambassadene er brent ned, eller Jonas Gahr Støres forsvar for ytringsfrihet/sensur under ansvar, et utydelig standpunkt som kunne tøyes i alle retninger.

Dialog-kulturen har fått et voldsomt oppsving de senere år. Det er ikke et ord vi brukte i tide og utide tidligere. Den har heller ikke kommet rekende på ei fjøl. Oftedal Telhaugs innlegg minner oss om at den har filosofiske premisser, som burde diskuteres. Men det gjøres ikke. Dialog-kulturen er fredet, og å kritisere den er politisk forkastelig.

Hvis en ideologi er dysfunksjonell vil den produsere sin motsetning: øke avstanden, ikke minske den. I stedet for tro på mennesker, – kynisme.

Det forekommer meg at forestilling og realitet går stikk motsatt vei i Norge: klimadebatten er et godt eksempel. Statsministeren sammenliger den fremtidige rensing av gasskraftverket på Mongstad i 2012 med amerikanernes månelanding. I virkeligheten vil Norges CO2-utslipp øke vesentlig. Vi kjøper oss avlat gjennom klimakvoter og flyr som aldri før. Fusjonen Hydro/Statoil viser hva som virkelig styrer Norge, og det er helt typisk at det skjer under en Ap-ledet regjering.