Kommentar

Segregasjon er et uhyggelig ord. 94 prosent av boligområdene i Nord-Irland er segregerte, het det i en NRK-reportasje. I Baskerland er 200.000 spaniere hundset vekk av ETA, melder FAZ. Dette skjer i Europa.

De sosiale forholdene er der det skjer. Når naboer settes opp mot hverandre, eller ender opp med å hate hverandre, går samfunnet i stykker. Bosnia, Kroatia, Kosovo og Serbia er forferdelige eksempler. Idag skjer det samme i Irak. «Secterian strife», kalles det med en eufemisme på engelsk.

At Nord-Irland er så segregert var jeg ikke klar over. En irsk mor som hadde bodd lenge i Storbritannia , bodde i et boligområde hvor folk ikke visste helt hvilken gruppe hun tilhørte. Ungene kastet stein mot vinduene hennes, barna hennes ble mobbet og det ble gjort hærverk på eiendommen.

Når folk deles inn i grupper, trer en bestemt form for selvjustis i kraft, og den er brutal og ubarmhjertig. Kun den som tilhører gruppen er menneske.

At noe av det samme har skjedd i Baskerland var helt ukjent for meg.

Roughly 200,000 people have had to leave the Basque country as a result of persecution by the ETA, reports Paul Ingendaay. While the ETA has now been recognised as a negotiating partner by the Spanish government, the victims, including families of murder victims, have by no means the sympathy of their fellow Spaniards: «There is a fatalistic trait in the Spanish mentality which results from the long tradition of cowering before authority…. For many people, the fact that something happens is taken as proof that there was a reason for it. So people keep their nose out of things and don’t show conspicuous sympathy for the families of murder victims. ETA counts on this reaction, half cowardice, half herd mentality, especially in isolated villages where many city councillors, and often even the mayor, belong to the organisation’s political arm, the Batasuna Party. At one point the families of the victims voluntarily cleared out.»

At boligmønstrene i europeiske storbyer har utviklet segrasjonstrekk, er urovekkende.