Kommentar

Stemningen i en by er en underlig ting. Den kan umerkelig skifte karakter. Spesielt en hovedstad sier noe om hvordan menneskene i et land oppfatter seg selv og andre.

En følelse av fremmedhet slo meg sist jeg passerte statuen av historikeren P.A. Munch utenfor Aulaen i sentrum av Oslo. Ikke slik at han virker irrelevant. Hvilket mange sikkert forledes til å tro. Det var en gjenkjennelse av en følelse jeg har hatt tidligere: Det er vi som kutter båndene til «dem», alle de «store» som står på sokler. De som er den åndelige sentralbanken.

Hvorfor var det ingen som under 100-årsjubileet våget å bore seg inn til kjernen av Ibsens arbeid og spørre: Hvordan er det med det myndige menneske idag? Står det støtt? Nages det av tvil, er det usikker på sin egen identitet?

Utvilsomt. Det norske folk, hvis begrepet lenger finnes, har på mange måter kastet loss fra det som bar det gjennom en okkupasjon, har mistet den ethos som skapte en nasjon. Idag er «nasjonalromantikk» betegnelsen på noe passé, ikke bare i tid.

Derfor sviver norsk skjønnlitteratur i et tomrom, og debattene er tilfeldige og ufokuserte. Vi har selv ikke greid å formidle arven, eller omplante den til vår egen tid, en oppgave det ikke finnes noen oppskrift på. Den må løses hver eneste dag.

Det handler om frihet. En frihet som ble forskuslet under de røde årene på 60-70 tallet, da den store forvirring rådde. Mye gikk tapt. Ikke minst en norsk radikal tradisjon, som hadde vært god å ha i dag. Sandemose, Bjørneboe, Evensmo, Hoel, Øverland, de hadde en dybde og humanitet det er få spor igjen av. Å lese Trygve Bulls bok om Erling Falk får en til å rødme med tanke på hva en selv drev med på 60-70-tallet. Det som går for radikalisme idag er ikke en gang en blek skygge. Det er et forræderi mot mye av det de sto for.

På den andre siden: De fete årene. En velstand av romerske proporsjoner. Man blir dvask av slikt. Uskikket til å håndtere de vanskelige spørsmålene om identitet og verdier. Men her er det da plass til alle? Vi har god råd. Båten blir aldri full.

Det lever en amerikansk skribent i Oslo. Han heter Bruce Bawer og har skrevet en bok som handler om nettopp dette: Boken heter «While Europe Slept. How radical islam is destroying the West from within». Den utkom i februar, med støtte fra Norsk Faglitterær Forfatter- og Oversetterforening. Men den er ennå ikke omtalt i noen avis eller blad. Det sier det meste: Norge vil ikke lytte til det Bawer har å si. Det er ellers uhørt at en forfatter som skriver for The New York Times og har en rekke prisbelønte bøker bak seg, ikke får omtale hvis han bor i Norge.

Lørdagsrevyen hadde et innslag om nederlendere som utvandrer til Norge. Det er blitt business av det. Et firma har formidlet 500 nederlendere. De stortrives på landsbygda. Her er rent og god plass. Men innslaget unngikk å nevne spørsmålet om befolkningsendringene i Nederland, og følelsen av en utrygg fremtid.

Bawer sier at Norge befinner seg der Nederland var i 1998, det året han selv flyttet til Amsterdam. Uskyldig, tillitsfullt, naivt. På under åtte år skjedde det en dramatisk endring, og det samme tror Bawer vil skje her. Tegnene er allerede tydlige. Det er vel derfor ingen vil omtale boken hans. Man tier den ihjel.

Boken er skrevet som en personlig odyssé. Bawer er et kulturmenneske, han kjente en dragning mot Europa og var lei av å bo i New York. Han hadde akkurat avsluttet en bok om amerikansk kristen-fundamentalisme. Den bokstavelige tolkningen av Bibelen og en utbredt homofobi gjorde ham «syk». Å komme til Amsterdam var som å komme hjem. Stemningen var avslappet, i motsetning til aggressiviteten på New Yorks T-bane, homofile ble vennlig behandlet, og man svømte i historie.

Men etter en stund endret hans syn seg. Nederlendere elsker «gezelligheit», å ha det koselig sammen. Men de slapp ham så langt, ikke lenger. Å krysse grensen fra fremmed/gjest til innfødt var nesten umulig. Han ville aldri bli akseptert som en av dem.

Dette er Europas store problem, sier Bawer: Europeere klarer ikke la være å se på de andre som utlendinger. Selv de liberale som dyrker det flerkulturelle fellesskap, ser innerst inne på innvandrerne som fremmede, og tror aldri de kommer til å bli som dem. De får tildelt sin plass, men vil alltid være annerledes. Dette sitter dypt.

I disse dager har foretaksomme krefter våknet opp og sagt fra at det er på tide at innvandrerne blir representert i styre og stell: De må om nødvendig kvoteres inn. Men ingen har stilt spørsmålet om forutsetningene for en slik deltakelse foreligger: Om debatten er åpen og fordomsfri nok, eller om en slik representasjon like gjerne kan sementere tabuer mot en åpen debatt.

Amerikanere som Bawer er mer bekymret for Europas fremtid enn for USAs. USA har sine problemer. Men Europa har en stor og voksende muslimsk befolkning som det ikke vet hvordan det skal håndtere. Europa er sekularisert, og forstår ikke det religiøse. Kirkene er tomme, men moskeene er fulle. De innfødte er grå i håret. Muslimene er unge og mange.

Rettighetssamfunnet gir store muligheter, til å komme seg frem, og til å parasittere. Men en pakistansk lege er ikke nødvendigvis en tilvekst til samfunnet, hvis hans syn på kvinner og homofili er av det ureformerte slaget. Vi får i beste fall lommer i samfunnet hvor man går som katten rundt grøten. På den enkelte arbeidsplass (hvem skal vaske hvem på sykehjemmet), og på makroplan: dette snakker vi ikke om.

Det norske samfunnet har nå høstet så mange og lange erfaringer med ulike kulturer at det burde vært en livlig debatt om hvordan vi løser slike konflikter. Helsearbeidere, lærere, barnehaveansatte, folk som omgås mennesker profesjonelt, må sitte på en masse erfaringer om hvor skoen trykker.

I stedet får vi mye oppmerksomhet rundt forbrytelser med etnisk tilsnitt. De er spektakulære og mediene slår dem opp. De vekker sterke reaksjoner, slik tilfellet var med den belgiske 17-åringen som ble stukket ned. 80.000 marsjerte gjennom Brussels gater. Så var det altså to polske gutter, og ikke nord-afrikanere. Men hva så?

Kriminaliteten har noe med bakgrunn og kultur å gjøre. Den er lettere å få øye på. Men de små hverdagslige konfliktene er på mange måter viktigere. Hva gjør barnehageansatte når en gutt viser holdninger mot jenter som de ikke liker? De ser at dette har noe med oppdragelsen hjemme å gjøre. Skal de fortelle faren at han må endre syn på kvinner? Hva skjer med norske gutter som er i mindretall, og som kanskje behandles som «utenforstående» eller vantro av et muslimsk flertall.

Lars Saaby Christensen var inne på disse konfliktene i novellen «Grisen», om to gamle som deler rom, en pakistaner og en nordmann. Nordmannen har fått en tegning av et barnebarn av en gris og har hengt den på veggen. Den muslimske mannens slektninger liker ikke bildet og tar det ned. Det var kanskje ikke tilfeldig at Saaby Christensen reagerte på at noen ville innføre regler om anstøt i kunsten, i kjølvannet av profet-tegningene.

Reaksjonene på karikatur-striden i Norge var en bekreftelse på det Bawer advarer mot: en tro på at man kommer ut av problemene ved å være høflig og imøtekommende. Så enkelt er det ikke. Noen ganger kan man ikke kompromisse.

Han tar i detalj for seg Pim Fortuyn og Theo van Goghs skjebner. De ble på mange måter ofret av et establishment og en venstreside som stemplet dem, og overlot dem til ekstremistene. Spesielt gjaldt det behandlingen av Fortuyn.

Når en ser med hvilken fart Europa har endret seg, må man si at både tiltak og debatt er «too little, too late».

Tidspunktet hvor man kunne endret kurs er i ferd med å glippe. Kun ved å påkalle Europas beste tradisjoner kan man ha noe håp om å snu skuta.

Bruce Bawer:
While Europe Slept.
How Radical Islam is Destroying the West from within.
Doubleday (2006)
ISBN 0-385-51472-7

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også