Kommentar

Norsk historie er historien om klasseforskjeller som er blitt utjevnet. Men hva med land der målestokken er invasjoner og undertrykking, diktatur og statskupp?

I debatten om boikott av Israel er det fristende å kaste frem at flere land i Midtøsten styres av minoriteter som systematisk diskriminerer flertallet. Det gjelder alawittene i Syria, sunniene i Bahrain og det gjaldt sunniene i Irak under Saddam. For ikke å snakke om alle minoriteter som undertrykkes, også i områder hvor de er i flertall, slik som shiaene i de oljerike nordøstlige delene av Saudi-Arabia. Eller ta kurderne i det vestlige Iran, og sunniene på iransk side av Baluchistan. Kopterne i Egypt.

I de fleste land er makt = rett. Hvis Norge skal la Hydro og Statoil delta i olje- og gassutvinning i Iran, bør kanskje norsk offentlighet bli litt mer oppdatert på verden og ikke overfokusere på en konflikt som har bibelske konnotasjoner.

Norsk-pakistanere

Det er tankevekkende at norsk-pakistanere tok opp forholdene i Pakistan med president Pervez Musharraf.

– Vi vil at våre barn skal lære røttene sine å kjenne. Vi vil reise tilbake, men det er et faktum at det hersker lovløse tilstander der, sa tidligere stortingsrepresentant Shahbaz Tariq i sin tale på vegne av 30.000 norsk-pakistanere i Oslo Plaza.

Bønnfaller Musharraf om hjelp
– Norsk-pakistanere frykter hjemlandet

Jonas Gahr Støre har rett når han sier at Pakistan er underdekket i norsk offentlighet. Å ta inn over seg så forskjellige forhold er en stor utfordring. Nordmenn må tenke over hva det vil si å leve med helt andre målestokker.

Men norske medier og politikere bidrar ikke når de inntar en hensynsfull holdning til det juntastyrte Pakistan, for ikke å ødelegge for innsamlingen til jordskjelvofre.

Da Musharraf gikk inn for landing i Norge, skrev flere på lederplass at et land som har brukt 100 milliarder på en atombombe og bruker 25-30 % på militæret, dvs. 500 millioner kroner i uken, like mye som Norges jordskjelvbidrag, ikke bør bli forbauset over en noe mindre entusiastisk giverglede enn til tsunamien.

(Likevel var Musharraf i et BBC-intervju «frekk» nok til å antyde at det var fordi vestlige var involvert at givergleden var så stor! Han nevnte også verdens interesse for Katrina vs. Pakistan.)

Poenget må være å lære mer om land vi programmatisk uttrykker interesse for. Det kan virke som om uvitenhet er en forutsetning for at vi kan utøve vår godhet, slik at vårt selvbilde kan bevares.

At norsk-pakistanere tør å utfordre presidenten fra en norsk talerstol, sier også noe om at de har noe å forsvare her i landet. Noen bør minne dem om at frihet er udelelig, når de neste gang føler seg krenket fordi de avkreves svar på noe som berører f.eks. islam.

Hvis vi gadd å interessere oss for forholdene i Pakistan, ville vi kanskje få mer innsikt i forholdene i resten av det utvidede Midtøsten.

Bahrain

Neil MacFarquhar hadde nylig en artikkel om Bahrain, øya ute i Den persiske golfen, som sliter med en konge og en kongefamilie. Det er ikke som i Norge eller et annet europeiske kongehus, hvor kongehuset utgjør noen titalls mennesker. I Bahrain har kongefamilien 2.500 medlemmer, og det sier seg selv at det ikke er billig. De har dessuten en rekke privilegier, som forkjøpsrett til land osv.

Ekstra ille blir dette når familien ikke er «innfødt», den er et resultat av en beduin-invasjon fra den arabiske halvøy på 1700-tallet. Kongefamilien er dessuten sunni, mens den innfødte befolkningen er shia. Nok en motsetning, og kongefamilien stoler ikke på shiaene.

Opposition members accuse the royal family of monopolizing all available land, and say an expatriate community of 250,000 — from Asia and other Arab countries — blocks Shiites from most decent jobs. Shiites avoid some tough jobs like construction and are generally barred from joining the security services. Royal family members concede that more needs to be done to improve housing but deny hoarding land. A job training program is to begin this month.

Last spring, the committee in the United Nations Commission on Human Rights that monitors racial discrimination rebuked Bahrain. The report said that although Bahrain paid lip service in its laws to barring discrimination, actual practice lagged.

Politimann er utlending

Hovedpersonen i MacFarquhars artikkel er Ali Abdulemam, som er ansvarlig for det mest populære nettstedet på øya. Da han ble arrestert, oppdaget han at forhørslederne var egyptere.

When Mr. Abdulemam was arrested in February 2005, he found that his interrogator was an Egyptian, one of hundreds of Sunni Muslims from the Arab world and Pakistan recruited into the security services, given houses and usually citizenship.

«He was asking me whether I was loyal to this country,» Mr. Abdulemam said sourly. »How can an Egyptian ask me about my loyalty? There are many ways to love your country, and what I do is one of them.»

Dette har også noe med utviklingen av borgerånd å gjøre: I Bahrain er nasjonaldagen datoen da kongen besteg tronen i 1971. Nettstedet BahrainOnline er full av innlegg som spør hvorfor det er noe å feire:

When Mr. Abdulemam was arrested in February 2005, he found that his interrogator was an Egyptian, one of hundreds of Sunni Muslims from the Arab world and Pakistan recruited into the security services, given houses and usually citizenship.

»He was asking me whether I was loyal to this country,» Mr. Abdulemam said sourly. »How can an Egyptian ask me about my loyalty? There are many ways to love your country, and what I do is one of them.»

I konteksten innvandring til Norge, eller konflikten Israel/palestinere: Andre land importerer sikkerhetspersonell med lojalitet til herskereliten, som leder avhør av «oppviglere», som er folk med utdannelse som bruker internett.

Overalt ønsker eliten en styrt utvikling, reformer de har kontroll over. Men et ekte demokrati kan ikke kontrolleres på den måten. Derfor slår de bremsene på. Det gjorde kongen også i Bahrain. I 2000 presenterte han en egenprodusert ny grunnlov. Riksrevisjonen som har revidert kongefamiliens pengeforbruk, skulle ikke lenger avgi rapport til nasjonalforsamlingen.

Strukturen var laget for å diskriminere shiaene, redusere deres makt, og de boikottet valget. Khalifa er kongefamiliens klan.

In 2002, BahrainOnline led a fight to boycott the elections. As a result, Shiites mostly stayed away from the polls, and the vote exacerbated the sense among Shiites that the Khalifas and their Sunni allies were not interested in treating them as equals.

Election districts were gerrymandered so that sparsely populated Sunni districts in the south got almost as many members as the heavily Shiite villages in the north. Opposition groups amassed evidence that the government gave passports to various Sunni Muslim groups, including members of a tribe in Saudi Arabia that had once lived on Bahrain, to alter voting demographics.

Ultimately, Sunnis captured 27 of the 40 seats in the election. As in many parts of the Muslim world, fundamentalists were the best organized, and a group of Sunni fundamentalists became the largest bloc in Parliament. They muted any opposition to the government out of concern that it might help spread the influence of Shiite Islam.

Favorisering av sunnier betyr sterk innflytelse for fundamentalistiske skriftlærde, som bruker parlamentet til å diskutere sex, påkledning, alkohol og denslags.

Samtidig pågår det en byggeboom i hele Golfen, men byggingen er forbeholdt eliten. Det kalles facts on the ground. De innfødte blir akterutseilt i eget land.

The poverty suffered by many Shiites seems particularly galling to them given the real estate boom. The capital’s skyline is dominated by gargantuan luxury office blocs under construction, which Bahrainis contend are all owned by the royal family. The capital is also plastered with ads for housing developments like Riffa Heights, an upscale community with sea views and a golf course in a plush neighborhood already dominated by royal palaces where Shiites cannot buy land.

Senior officials call it all essential development to attract investment to Bahrain, long the Persian Gulf’s financial hub but one competing increasingly with far richer emirates like Dubai and Qatar.

The young, American-educated crown prince even used a huge tract to build a $150 million Formula 1 racing circuit. Talal al-Zain, the investment banker who is the raceway’s chairman, lauded it as a means of putting Bahrain on the international map. The track seems to baffle Bahrainis. For special races on National Day only about 500 people, most of them foreigners, sat in stands built for 30,000. One Web site mocks the crown prince, Sheik Salman bin Hamad al-Khalifa, as »Salman Schumacher,» a reference to Michael Schumacher, a top racer.

Internett er den store ventilen og katalysatoren for shiaene. Til myndighetenes store frykt.

One reason the Internet is so popular — scores of villages have their own Web sites and chat rooms — is that far more can be said about the ruling family online than through any other means.

»Freedom of expression is something you have to take, not something that will be granted to you,» Mr. Abdulemam said, but he doubts that free speech alone will accomplish much. »Their policy basically comes down to, ‘Say what you want and we will do what we want.’ »

Det som gjør myndighene nervøse er at Irak er i bevegelse, og shiaene i Bahrain tar lærdom av og henter inspirasjon hos de store skriftlærde i Najaf og Kerbala. Irak-eksperimentet har skapt mye usikkerhet om fremtiden.

With Iraq holding so much of the people’s attention here, much the way Iran did after its revolution, the question is whether developments in Iraq will lead Bahrain to more sectarianism or more democracy. Signs of both exist. Some postings on BahrainOnline include portraits of prominent Iranian ayatollahs past and present, particularly Khomeini and Ali Khamenei. Members of the ruling family generally use such displays to buttress the accusation that the basic goal of the Shiites is to establish an Iranian-style theocracy in Bahrain.

But Shiites here respond that the ayatollahs are strictly spiritual guides and that native Shiites have lived in Bahrain longer than the ruling family and have no intention of living under the thrall of yet another foreign power. To counter the accusation that their loyalties lie outside Bahrain, the Shiite activists stopped hoisting such pictures at rallies.

»The new Iraq is the model,» said Sheik Ali Salman, the 40-year-old Shiite cleric elected to lead Al Wifaq Islamic Society, the 2_kommentar Shiite opposition group, and a man who once organized rallies denouncing the American invasion of Iraq. The expectation that Shiites will dominate the Iraqi government has given Shiites across the region new confidence.

Art er sub only