Noe av problemet ved å ville være en seriøs journalist/skribent er at premissene for samtalen er lagt, og de settes nesten aldri under debatt.

Det het tidligere at norske redaktører var anti-intellektuelle. De var skeptiske til universitetsutdannede og ville heller ha noen ivrige unge de kunne forme. Journalistene har for lengst fått sin høgskoleutdanning, og studiet tiltrekker de flinkeste. Likevel er det nesten ikke faglig debatt. Fagbladet Journalisten er mer opptatt av layout enn innhold.

Noe skyldes at journalister har en sterk laugsånd. Tidligere var det leger som beskyttet hverandre. Nå er det journaliststanden. De har mye å tape, gode lønninger, og stor makt.

Per Edgar Kokkvold sa det slik igår på radio: Kanskje vi skulle slutte å snakke om den fjerde statsmakt, og spørre om den ikke er blitt den første?

Den setter dagsorden, men står aldri til ansvar.

Men har ikke mediene en viktig oppgave i å speile samfunnet og få det til å reflektere over seg selv? Eller har de også destruktive sider?

Ifølge høgskolelektor i Volda Jan Inge Sørbø er det ikke i mediene de nye tankene bringes til torgs. Mediene, og da mente han nok MSM, 2_kommentar stream media, presenterer bare det den franske filosofen Pierre Bourdieu kalte doxa, de etablerte sannheter og oppfatninger. Received opinion. Den rådende mening, i både dyp og overflatisk forstand.

Mediene sirkulerer de samme meningene, og kommer aldri til å introdusere oss for nye måter å se verden på. Slik jeg forsto Sørbø er dette noe som er mer utpreget nå, i takt med kommersialisering og konkurranse. Meningsutveksling er henvist til/parkert på kronikksider, som står i skrikende kontrast til innholdet i avisen for øvrig.

Blogging representerer en unik kanal for å presentere nye tanker. Men norske aviser oppfatter tydeligvis selvstendige bloggere som en trussel, og forsøker å inkorporere dem i eget mediehus/profil.

Washington Post har linker til bloggere som kommenterer deres artikler på avisens nettside. Utenkelig i Norge, hvor taktikken er ignorering og taushet, hvis man forsøker på kommunikasjon.

Men noe skjer der ute, som det kan koste mediene dyrt å ignorere.

IT-alderen ble skapt av kreative mennesker. Den står for individualitet og originalitet. Men ikke mediene. De er blitt mer og mer konforme. Ta VG som holder et profesjonelt nivå og har råd til å kjøpe de beste kommentatorene. Men tankene deres er nokså forutsigbare, når man blir kjent med de enkeltes preferanser.

Det er dyrt å trosse doxa. Det mest effektive våpenet er mangel på respons. -Vi skjønner ikke hva du snakker om, sies det gjerne, og det kan kommuniseres på mange måter.

Den som legger premissene for samtalen, bestemmer innholdet. Ikke bare tema, men måten det snakkes på, vokabularet man får lov å bruke.

Det ser vi også i debatten på denne siden, hvor noen ikke forstår hva som menes. Til tross for hundrevis av artikler som omhandler noe av det samme. Det kan ikke settes på en formel. Akkurat som når journalister spør forfattere: Hva prøver du å si? Det er som å skulle svare på hva verden består av, i noen få setninger.

Den doxa Sørbø snakker om finnes på mange nivåer, og i mange sammenhenger.

Hva er det som gjør doxa så sterkt? Den tilsynelatende sømløse overgangen mellom doxa og den virkelige verden. Det mentalt gitte og det sosiale og fysiske glir over i hverandre.

Forfatteren Ian McEwan skildrer tankene til hovedpersonen Perowne idet han begir seg ut i Londons gater, samtidig som kjempedemontrasjonen mot Irak-krigen går av stabelen. Vage fornemmelser gnager:

And it’s at this point he remembers the source of his vague sense of shame or embarrassment: his readiness to be persuaded that the world has changed beyond recall, that harmless streets like this and the tolerant life they embody can be destroyed by the new enemy – well-organised, tentacular, full of hatred and focused zeal. How foolishly apocalyptic those apprehensions seem by daylight, when the self-evident fact of the streets and the people on them are their own justification, their own insurance. The world has not fundamentally changed. Talk of a hundred-year crisis is indulgence. There are always crises, and Islamic terrorism will settle into place, alongside recent wars, climate change, the politics of international trade, land and fresh water shortages, hunger, poverty and the rest.

Som Perowne føler også vi at byen rundt oss er robust, resultat av århundrer, og ikke lar seg ødelegge så lett. Men som McEwan lar ham fornemme: something’s changed.

Hva er det som er forandret? Den som ønsker og føler seg dratt mot å utforske dette, vil møte motstand fra dem hvis yrke og privilegium det er å fortolke verden for oss. Fra et mandat til noe er det et privilegium de er gått over til å forsvare, som sitt. Denne maktposisjonen undergraver journalistikkens ethos.

De stengte dører gjør at noen «i opposisjon» hardner til, stivner i de samme ord og uttrykk.

Som Kafka sa: Det finnes en sannhet med stor S, men den er i stadig forandring, og umulig å fange.

Jan Inge Sørbø

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også