Kommentar

Hvorfor er det slik at muslimsk terrorisme blir forklart med andre årsaker enn det gjerningsmennene selv oppgir, slik som sosiale forhold, mens det samme aldri godtas når det gjelder nazi-vold? En interessant problemstilling som religionsforsker Geir Levi Nilsen forsøker å gi svar på.

Han beskriver de to ulike modellene som brukes for å forklare fenomenene. For islams vedkommende er det en årsaksforklaring som ser ut over hva aktørene selv oppgir som drivkraft. På nazistene ser man bare på det essensielle; på hva de står for. Det er selvfølgelig historiske årsaker til det. I det sistnevnte tilfellet er det moralske standpunkt åpenbart, men ikke i det første tilfellet, og det er noe av Nilsens poeng.

De første muslimske selvmordbomberne i Vesten, London 7. juli 2005, blir i Vårt Land 16. juli 2005, fortolket til å være et produkt av «håpløshet og fremmedgjøring», hvor en «britisk imam avfeier islam som inspirasjon for terrorbomberne.» Hvis muslimer tilhører filleproletariatet så må jo muslimsk terror være sosialt og ikke religiøst betinget.

Men når filleproletariatet er hvite og er nazister, tas det ikke inn noe funksjonalistisk perspektiv.

Etter Benjamindrapet på Holmlia i januar 2001 fikk vi innblikk i de nazistiske gjerningsmennenes filleproletære bakgrunn uten at det dermed spilte noen rolle i fortolkningen av det hele.

Istedet fikk man en nærmest humanistisk «essensialisme» – her sto man ansikt til ansikt med Selve Ondskapen. På essensialistisk vis hylte avisene opp om den nazistiske ideologi, nazistiske nettverk og nazistisk vold, mens forskere uttalte seg om Den Høyre-ekstremistiske Fare.

Nazismen og nazister var altså én og samme ting, og undergangen kunne være nær.

Det ville derimot vært karrieremessig selvmord, dersom en forsker, fra et funksjonalistisk perspektiv hadde sagt om Benjamin-drapet at «han hadde full forståelse for at noe slikt kunne skje».

Men når en norsk muslim og lege sier dette om Van Gogh-drapet i Nederland, da kommer derimot islamforskerne inn og unnskylder utsagnet.

Det er likeledes helt ukomplisert å si at når muslimske terrorister begår terrorhandlinger, så har dette ingenting med islam å gjøre. Men når nazister sprenger bomber og dreper mennesker, så får vi høre det motsatte: her er subjekt og objekt en og samme ting.

Så da vet vi det: Å være nazist, er å være en «evig» morder og terrorist uansett om han begår en terrorhandling/forbrytelse eller er en passiv hjemmesitter.

Hvorfor kan man bruke en funksjonalistisk analyse på muslimsk terror men ikke på nazistisk terror?

Forskning og moral

Les også

-
-
-
-
-
-