NRK viste igår noen filmer om kvinnemishandling i ulike deler av verden: fra voldtatte bosniske kvinner, brudebrenning, til omskårne småjenter på Afrikas Horn, etiopiske jenter som utstøtes p.g.a. inkontinens, og den britiske legen som gir dem livet tilbake. Bildene gjorde et voldsomt sterkt inntrykk. Min skepsis til glatt veldedighet måtte vike.

Men det var en merkelig inkongruens, anskueliggjort ved statsminister/aksjons-ambassadør Stoltenberg. På spørsmål fra programleder Helene Sandvig om hvordan en ektemann kan finne på å slå ihjel kona med klubbe, eller svigermor dynke henne med parafin, og prøve å forgifte henne på sykehus hvis hun overlever, svarte Jens at det finnes noen mennesker som gjør slike ting, men det finnes også mennesker som kjemper mot det.

Han åpnet forresten med å si at han hadde sett disse kvinnene på nært hold. Men burde han ikke da vært litt modigere? Går det ikke an å si noe mer konkret om hvem det er som utfører slike handlinger? Jens nevnte Pakistan og India. Er de like? Finnes det ikke fagfolk som kunne si noe om kvinners stilling, i de ulike lag, om det går fremover eller ikke?

Spørsmålet om religion og kultur er følsomt. Men skal vi la være å stille spørsmål fordi det deltar muslimer i innsamlingen? Praktiserer de kristne i Nigeria omskjæring like hyppig som muslimene?

Innsamlingsaksjoner skal ikke være politiske. Men hvordan skal man unngå å reise spørsmål om hvorfor, som krever ærlige svar? Hvis vi mener noe med engasjementet, må vi vite at det er det politiske presset som betyr noe i det lange løp. Penger uten politikk er veldedighet. Det har venstresiden alltid vært imot.

Nå er penger blitt målestokken på alt. Det er feil. Det er ikke det som kommer til å redde to millioner jenter fra omskjæring. Det er ved å si klart og tydelig fra at en kultur som produserer et slikt barbari, må forandres fra grunnen av.

En liten detalj: kvinnene som reiste rundt i landsbyene i India og viste skuespill om hvordan hustruene dør i «hjemmeulykker». Kamera var noen ganger festet på de unge mennene som sto i bakgrunnen og så på.

I orkanens øye er det stille.

Innslagene var så sterke at man kunne trengt en hel kveld til å fordøye ett av dem. I pausen på en time presterte NRK å sette opp en unik film om løvers og elefanters sameksistens på savannen, som viste den brutale kampen for tilværelsen. Hvor er programledelsen? Hvem hadde mage til noe slikt etter å ha sett småjenter bli skjært opp? Eller var det et ubevisst budskap – mennesker oppfører seg som rovdyr mot hverandre…

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂