Sykehus er fascinerende verdener. Det går en usynlig grense rundt dem, og innenfor tilhører man et eget univers. Her gjelder det andre regler og prioriteringer: Det er ikke de folkevalgte men legene og sykepleierne som bestemmer. Vi andre er umælende vesener, utlevert deres kompetanse og vurderingsevne, på godt og vondt.

Tilfellet ville at det også ble et besøk på en legevakt, der en utenlandsk lege og en norsk sykepleier tok imot. Hva feilte det ungdommen? Sykdomsbildet kan være diffust. Da er språk og gester vesentlig. Som regel er det legen som har initiativet. Hvis han ikke stiller de riktige spørsmål, kommer heller ikke de riktige svarene frem. Pasienten besvimer da det skal tas blodprøve. Hvor dårlig er han egentlig? Kommunikasjon er alt. Ulik kulturell bakgrunn gjør mulighetene for feiltolkning større, menneskelig og dermed medisinsk. Den profesjonelle legen bor i en menneskelig kropp og kan være så dyktig han/hun vil, hvis han ikke forstår kulturen eller kodene. Dette må være et stort tema, om noe som mennesker møter hver eneste dag. Det er spesielt fordi det handler om sykdom, ikke kjøp av varer og tjenster. Det er det som også gjør sykehus til spesielle verdener, det handler om liv og død.

Det nye Ahus er lysår fra det gamle. Det er fremfor alt ødslet med plass. Det er flatskjermer over alt. Badene er som på et moderne hotell. Ingen skal være i tvil om at dette er Europas fineste sykehus. Det blir nesten for mye. Trenger det være så fint? Hva slags oppfatning får befolkningen av statens dype lommer? De er ikke så dype som vi gjerne tror. Gudmund Hernes skriver rystet i Morgenbladet om Oljefondets tap og utbetalingen av bonuser. Man har tapt 560 milliarder på aksjer som kanskje kommer igjen. Man har et papirtap i tillegg på rundt 900 milliarder, og har tapt for godt 70 milliarder på lånte penger, for Yngve Slyngstad trodde han kunne slå indeksen. Det har ikke vakt spesiell oppsikt, men 70 milliarder er altså 17 ganger budsjettet for Oslo universitet.

Har vi mistet proposjonssansen for hvor mye penger «vi» har tjent? Det kan virke sånn. Summene som har fordunstet er astronomiske. Politikerne har i alle år sagt når noen har klaget over vedlikehold av veier og skoler: «Vi har ikke råd! Det blir inflasjon».

Hvorfor bryr vi oss ikke mer? Det heter Pensjonsfondet. Nå kan det være barbert med en tredel. Det burde vært høringer, og spørsmål i Storting og medier. Men dette med penger er blitt reservert for spesialister. Vanlige mennesker har ikke forstand på slikt.

I stedet forsøker partiene å kjøpe seg velgere. Arbeiderpartiet vil gi gratis tannpleie. Det vil koste astronomiske summer. Kristelig Folkeparti vil utvide kontantstøtten og andre velferdsgoder. Det er ikke deres penger. Men de later som om de vil la det drysse ned fra overflødighetshornet.

NRK viste i helgen en dokumentar som den svenske reporteren Barbro Alving. Hun var en av de første og fremste kvinnelige reporterne i 30-årene. Fast inventar på Dagens Nyheter. Noe a la Lise Lindbæk i Norge. Som LIndbek hadde også Alving en utrolig nysgjerrighet/apetitt på virkeligheten. Hun dro ut og skildret de samme krisene og krigene som Lindbæk.

Det som slo en var at dette var en mye mer dramatisk verden enn den vi lever vi. Mennesker var ikke så mye verdt. Alving dro for egen regning til toppmøtet mellom Hitler og Chamberlain i 1938. Hun innlosjerte seg på samme hotell som Hitlers delegasjon, og møtte nazister over alt. Det ble for mye. Hun hadde en personlig stil, slik det nesten ikke finnes eksempler på blant dagens journalister. Hun reiste, hun så verden, hun var med en konvoi over Atlanteren, en ferd som krevde stort personlig mot. Hun ble et halvt år i Amerika før hun greide å komme seg hjem. Hun er i Finland når Sovjetunionen angriper 30. november 1939. Hun dekker norske ungdommers kamp mot tyskerne, og må gå til fots tilbake over grensen til Sverige, hele tiden drassende på skrivemaskinen som slår mot låret. Hjemme ventet en utålmodig datter og en kvinnelig kjæreste. Barbro var ukonvensjonell. Hun var annerledes også på kjærlighetens område.

Etter krigen foretar hun en flere måneder lang reise jorden rundt, og sender reisebrev fra India der Lord Mountbatten skal forestå avviklingen av juvelen i imperiekronen, og om nederlenderne som reinvaderer Indonesia og slåss mot geriljaen.

Det slår en: Hvor mye dramatikk, hvor mange mennesker som led under krig og elendighet. Europa har glemt. På bare 60 år har Europa glemt at kontinentet var åsted for den mest forferdelige krig. Kontinentet var politisk, økonomisk, menneskelig, materielt, moralsk og metafysisk helt bankerott. Det ble ikke kalt Stunde Null for ingenting.

Likevel har man glemt, på noen fattigslige tiår. Dette tap av målestokk og standard er noe av det mest mysteriøse ved vår tid.