Kommentar

Idag åpner rettssaken mot Saddam Hussein. Til og med BBC World kjører frem en kvinnelig ekspert som sier rettssaken ikke kan bli rettferdig. Det er en politisk uttalelse. Samme kunne man sagt om Nürnberg-domstolen. Hvis man med rettferdig mener nøytral. Men menneskene kan ikke være nøytrale overfor folkemord. Det må nødvendigvis være de som nedkjempet morderne som stiller dem for retten, og ingen dommer vil være upåvirket.

Men denne «bias» vil jeg tro vil vendes til noe positivt: dommeren vet at han sitter der på menneskehetens vegne, på vegne av alle ofrene.

Spørsmålet om rettferdighet berører vårt forhold til solidaritet. Hvem vi vil yte rettferdighet sier mye om hvem vi er.

Samvittigheten i Vesten er selektiv. En del av offentligheten ønsker å lage en bad guy-følelelse rundt Bush & Blair. Ariel Sharon har vært kriminalisert lenge. Pinochet var en erke-bad guy, og det at han ble sittende i husarrest i London i over ett år dannet presedens: slik bør de behandles. De skal ikke føle seg trygge noe sted.

Men hva med de virkelige folkemorderne?

Arrestasjonen av Black Hawk Down-lederen Abdi Qeybdiid i Lund mandag har fått sparsom omtale. Enda det er et eksempel på hva solidaritet i praksis betyr.

Hvem solidariserer vi oss med? Abdi Qeybdiid, som nå er politisjef i Mogadishu under navnet Abdi Hassan Awale, var invitert til en Sida-støttet utviklingskonferanse! Det var en eksil-somalier som avslørte ham. For Abdi Qeybdiid er gjenkjennelig for alle som har hatt det fjerneste med Somalia å gjøre.

Bandittlederne i Somalia har ødelagt landet og drevet tusener i eksil. Flyktningene lever blant oss. Tar vi dem på alvor?

News of Awale’s capture was welcomed by Somalis living in the United States.

«We were joyous to hear this,» said Omar Jamal, executive director of the Somali Justice Advocacy center in St. Paul, Minnesota. «It sends a loud and clear message to all the other Somali war criminals.»(ap)

Den vanskelige rettferdigheten

Det er tungt med rettferdighet. Det koster. Ubehageligheter. Diplomatiske forviklinger. Tungvint etterforskning. Dyrt. Men det er hva internasjonalt menneskerettsarbeid betyr i praksis. Hvis ikke vi kan gjøre det, hvordan kan vi forvente at de fattige landene kan?

Signalene tas med en gang av verdens undertrykte. Hvis Radovan Karadzic og Ratko Mladic hadde vært pågrepet umiddelbart, ville det vært et stort bidrag til gjenopprettelsen av fred i Bosnia. Det har alle visst.

Alle vestlige land har nå eksil-kolonier fra repressive regimer. Hvordan vi responderer, påvirker deres pågangsmot og tro på fremtiden, kanskje også utviklingen i hjemlandet. Hvis krigsforbrytere verden over ser at de blir tatt og må svare for sine handlinger, vil det ha sin virkning. De ønsker alle å dra på shoppingtur med kona til Paris, London eller Qatar.

Til nå har de kunnet gjøre det. Jfr. den norske statsadvokaten som a priori mente det ville bli svært vanskelig å få dømt noen av de anklagede rwandeserne i Norge for folkemordet i 1994.

Ariel Sharon, Rumsfeld med flere er cheap thrills. Det er den tabloide, populistiske utgaven. Vi vet bedre.

Rettssaken mot Saddam Hussein blir tildels latterliggjort. Av de samme kreftene som ikke har brydd seg om irakerne, annet enn som pisker de kan slå Vesten med. Slik var det under sanksjonsregimet. Madeleine Albright fikk 500.000 døde irakiske barn hengt rundt halsen. Saddam Hussein ville man ikke snakke om.

Solidaritet og rettferdighet er vanskelig. Det krever også noe av oss selv.