Kommentar

Kan hende Ariel Sharon vet hva han gjør ved å erklære krig mot Hamas, som satt under press begynner å sprekke. Intervjuet John Hultgren har i Aftenposten søndag med Hamas-leder Sheik Yassin er interessant ved det at en lokal Hamas-leder (Sheikh Yassin) sier det er uenighet i Hamas-ledelsen om strategi. «Vi vurderer å inngå en avtale med Abu Mazen» sier Yassin. Følgende meldes dessuten fra nyhetsbyrået AFP:

Egyptian intelligence officer General Mustapha Buheeri arrived in the Gaza Strip on Sunday for talks with Palestinian factions aimed at reaching a ceasefire, Palestinian sources said.
Hamas condemned the latest Israeli-Palestinian security contacts, but hinted it would end its boycott of Palestinian prime minister Mahmud Abbas’ government and resume factional talks.
«This security meeting is hurting Palestinian interests and only consolidating security for the occupation,» said Hamas political chief Abdul Aziz al-Rantissi, who survived an Israeli assassination bid last week.
Hamas has rejected the idea of a truce but Rantissi said, «We will not boycott the Egyptians, we are always in contact with them. If the delegation arrives today, there will be meetings with Sheikh Ahmad Yassin,» the Hamas spiritual chief.
He said the hoped-for resumption of inter-factional dialogue «should start from a clear basis which promotes the national interest of the Palestinians. Then the Hamas will participate in the dialogue.»

Det er flere elementer her: Det står like mye egyptisk som amerikansk prestisje på spill (Bush har tatt et steg tilbake og overlater Midtøsten til Powell. Det er omtrent som å si til Egypt: Nå får dere trå til). Hamas kan bli satt under press i Kairo. Israelerne besitter overveldende militære midler, og er villig til å bruke det. Hamas-lederne har sett hva som har skjedd med Arafat, ydmyket og langt på vei maktesløs – uten at omverdenen (heller ikke araberlandene) har gjort annet enn å verbalt kritisere Israel. Angrepet spesielt på Rantissi i forrige uke viser hvilken oversikt israelerne har når det gjelder ledere for de militante gruppene. Når israelerne har bestemt seg for å plukke fra hverandre Hamas, kommer de til å gjøre det. Hamas-lederne har nok følt seg rimelig trygge så lenge Sharon først og fremst har vært opptatt av Arafat, men nå har han bestemt seg for å ta Hamas. Hamas-lederne sender gjerne ut 19-åringer på selvmordsoppdrag, men martyrtrangen er vel ikke like sterk på egne vegne.

Hamas gir egentlig ikke Israel noe annet valg. Selv med en ny avtale for fred, stiller Hamas seg helt avvisende og sverger å fortsette den væpnede kampen mot Israel. Målet til Hamas er å utslette Israel. Dermed kan Israel velge å utslette Hamas, eller fortsette å leve med truslene og terroren til evig tid eller så lenge noen vil kjempe for Hamas. USA har ikke lykkes i å overtale Syria til å kutte ut støtten til Hizbollah og derigjennom Hamas, ikke ennå. Sharon har ikke tålmodighet til å vente på at det skjer. Hvis Israel gjennomfører flere angrep mot Hamas-topper (helst uten å ta for mange sivile liv) skal en ikke se bort fra at Hamas sprekker. Tidligere har Hamas-ledelsen i de palestinske områdene og Hamas-ledelsen i eksil (Egypt) foretrukket ganske ulike strategier; den lokale har vært mer innstilt på kompromiss, den i eksil har vært kompromissløs. Så spørs det om egypterne vil redde Aqaba-avtalen, og hva som skjer i toppen av Hamas. Det er slett ikke sikkert at de målrettede israelske aksjonene øker rekrutteringen til de militante gruppene eller styrker besluttsomheten om å bekjempe Israel militært.