Kommentar

Det er interessant å sammenligne kommentarene i henholdsvis VG, Dagbladet og David Remnick i New Yorker. Svein Røhne harselerer i «Den vanskelige krigen» på side 2 over regjeringen som sitter på gjerdet og venter på at S-rådet skal bestemme seg. Røhne spør om det altså er land som Kamerun og Guinea som skal bestemme Norges holdning til krig og fred, for disse sitter i rådet for tida. Han har et meget godt poeng når han skriver om opphøyelsen av S-rådet til folkerettens ypperste forum. Omtrent som det var hevet over politikken. Dette er jo tøv, skriver Røhne, for i Rådet handles og kjøpslås det med vikarierende motiver som knapt noe annet sted. Det kan altså være helt andre interesser enn den aktuelle saken (Irak) som er utslagsgivende. Betimelig påminning.
I Dagbladet torsdag skuffer den hyggelige og joviale Einar Hagvaag i en helsides kommentar over Powell og bevisene. Raljering er venstrefrontens yndede middel når den ikke kan overprøve kvaliteten på faglig vis. Hagvaag, som vi vet kan skrive godt, f.eks. om Italia, presterer å skrive: Hvor farlig er et regime som må kjøre rundt med sine sju farligste våpenfabrikker på 18 lastebiler?
Man tror knapt hva man leser. Husker Hagvaag antrax-angrepene i USA? De ble utløst av noen få gram. Saddam har innrømmet å ha produsert var det 2.500 liter? nok til titusener av doser. Dette er faktum, ikke en antakelse. Det vi ikke vet er hvor det er blitt av alle kjemikaliene. Dette får kritikerne vridd til at USA ikke har bevis! I europeiske land ser det ut til å være en syke blant akademikere og synsere å rakke ned på USA, og trekke deres motiver i tvil. Ett eksempel på dette er NUPI-forskeren Vegard Valther Hansen som ikke kvier seg for å felle en dom alt materialet Powell fremla: det holder ikke mål. (VG)
Fra dette dilettanteriet er det befriende å lese David Remnick, som vi husker fra tiden som Moskva-korr. for Washington Post (?). I et miniessay får han sagt en hel del om ansvaret som hviler på USAs skuldre. Den som best har drøftet saken til bunns er den tidligere Clinton-medarbeideren Kenneth Pollack som i boka «The Threatening Storm,» presents in almost rueful terms the myriad reasons that an aggressive policy toward Iraq now is the least bad of our alternatives.
Remnick trekker fram noe som fredshisserne ikke har tenkt på, selv om det ligger snublende nær: Vesten har feilberegnet Saddams intensjoner flere ganger. Han har vist seg langt mer ekstrem enn de kunne tenke seg. Hva om de følger fredsbevegelsen og tar feil nok en gang, spør Remnick. Da kan prisen vise seg å bli ukalkulerbar, for Saddam kvier seg ikke for å bruke atomvåpen.
History will not easily excuse us if, by deciding not to decide, we defer a reckoning with an aggressive totalitarian leader who intends not only to develop weapons of mass destruction but also to use them.
Det går an å drømme om kupp og eksil, skriver Remnick: It is a fine thing to dream. But, assuming such dreams are not realized, a return to a hollow pursuit of containment will be the most dangerous option of all.