Kommentar

Det finnes bare to alternativer: Enten begynner Saddam å samarbeide aktivt med FN, noe han ikke kommer til å gjøre, eller han må avvæpnes. USA er innstilt på å gjøre det siste, og tiden er knapp for i april blir det for hett.

Bevisene Powell presenterte i Sikkerhetsrådet i går var langt sterkere enn vi kunne forventet etter forhåndsomtaler. EUs utenrikspolitiske koordinator Javier Solana innrømmer at det var sterkt. Andre kommentatorer «vil ikke se, ikke høre» – fortsetter å dempe det hele: «dette var som forventet» og han «sa ikke noe nytt». Disse «ser ikke, hører ikke», i Norge Åslaug Haga og Kristin Halvorsen framfor alt, avviser ikke at Saddam har slike våpen og slike mengder våpen som Powell hevder, og at han skjuler det for FN. Men de vil ikke ta inn over seg mulige konsekvenser dersom bevisene stemmer. Derfor «ikke noe nytt» for dem, «som forventet».

Nå omskrives til og med Powell, siden han åpenbart ikke er i tvil om bevisene selv – nå blir han kalt «duen som er blitt hauk». Så slipper en å spørre hvorfor diplomaten Powell ikke ser noen annen løsning enn enten-eller når det gjelder Saddam.

Jeg tror 11. september har skapt en stor kløft mellom USA og Europa når det gjelder virkelighetsfonemmelse, og evne til å ta virkeligheten inn over seg. I Europa står det stadig 10. september 2001 på kalenderen. Unntatt i Downing Street.

I Sikkerhetsrådet insisterer Frankrike, Kina og Russland på forlengelse av inspeksjonene. Det er de samme landene som har investert mest i Irak. Særlig franske ledere framstår som store hyklere. Eva Joly har sikkert interessante synspunkter når det gjelder Frankrikes holdning.

Av en eller annen grunn «ser» ikke de som hevder USAs motiv for en krig med Irak er olje, at det er Tyskland og Frankrike, Kina og Russland som åpenbart har et oljemotiv – et motiv som delvis har plassert dem i Saddams fang. Dagens Næringsliv skriver i dag at Irak har truet russiske oljeselskaper med å kansellere kontrakter fordi Russland ikke har vært totalt avvisende til krig mot Saddam. Politisk utpressing, som Saddam hele tiden lykkes med overfor statsledere på kontinentet.

Selvfølgelig kan det stilles spørsmål ved noe av materialet fordi det i alltids er mulig å produsere falske bevis, Saddam Hussein har jo førstehånds kjennskap til det, og han hevder naturlig nok at bevisene er falske. Hvis de imidlertid er autentiske, som er mer sannsynlig, er det uhyggelige bevis Powell la fram. Mye sterkere og mer overbevisende enn forventet. Men det kan se ut som at USA må ta ansvaret alene, sammen med enkelte søreuropeiske og østeuropeiske land, og Danmark.
Kanskje Bondevik dilter med. Jan Petersen framstår som en slugger i forhold.