USA møter mye større motstand fra de løse landene i S-rådet, enn Washington hadde regnet med. Powell ble overrasket mandag, for under behandlingen av resolusjon 1441 var det de ikke-faste USA mobiliserte mot de andre faste. Grunnen til at land som Pakistan og Bulgaria ber USA ta tiden til hjelp, er hensynet til hjemlig opinion. Det er prisen for demokratiet. Det er her også påvirkerne i mediene ser sin sjanse. Det som kalles kampanjejournalistikk. Man kan knapt skru på NRK uten å høre eksempler på det. Thomas L. Friedman er en glimrende og innsiktsfull journalist – se hans siste spalte i New York Times. Friedman sier det så godt og presist: Saddam er ikke så viktig. Han begynner å bli gammel og skrukket. Han lar seg avskrekke. Men det er de andre gutta, de som gjennomførte 9/11 vi skal være opptatt av. For de lar seg ikke skremme. Den sementmikseren de kommer ut av fortsetter å kverne, og det er livsviktig å få stanset den. Da må Midtøsten demokratiseres, det vil si folk må få mulighet til innflytelse over sine liv. Særlig gjelder det kvinnene. Så enkelt, så dypt: because in today’s globalized world, if you don’t visit a bad neighborhood, it will visit you. BBC hadde intervjuet Salman Rushdie på Newshour. Han er ute med en ny essaysamling, om bl.a. islamsk terror. Rushdie sa han kan trekke på erfaringen han selv gjorde da han var forfulgt. Fatwaen mot ham var en forløper for dagens terror. Iran oppkastet seg til sensor for hele verden! Prestene ville bestemme hva jordens mennesker kunne få lese. Det var formastelig, og mullahene tapte mye prestisje på det. 9/11-gutta snakker et helt annet språk, skjønt vi må ikke glemme skuddene i Dagaliveien. Vi har kanskje ikke så mye tid. Det er et spørsmål som ikke berøres. BNP til alle landene i Midtøsten er sammenlagt ikke større enn Spanias! Har verden tid til å vente på at den arabiske verden reformeres innenfra? Neppe. Utviklingen har stanset opp. Det er heller ikke sikekrt at USA i neste omgang får en president som har viljestyrke nok til å tåle trøkket.