Kommentar

Både Dagbladets Andreas Wiese og VGs Anders Giæver tar for seg Finn Graffs tegning der Erna Solberg som purke blir bedekket av Carl I Hagen som råne, med Sponheim som håndlanger. Begge forsvarer Graff med den kameraderi-ånd som dessverre er så utpreget blant journalister.

Begge forsøker å komme med motforestillilnger. Men det virker mest som et skuespill.

Wiese skriver at det ikke er uproblematisk å tegne grupper som har hatt en vanskelig historie:

Jødenes og afrikanernes dypt tragiske historie gjør at slike tegninger ville ha referanser som umuliggjør dem som nåtidig politisk ytring. En leser oppfatter en tegning som summen av de referanser de gir, ikke som summen av de tanker tegneren ønsker å legge i den. Det er vanskelig å tegne seg ut av nazismens eller rasismens referanserammer, derfor gjøres det ikke.

Feil Wiese! Det er nettopp det Finn Graff har gjort. Ved flere anledninger har han tegnet Ariel Sharon på en måte som bryter nettopp med de tabuer Wiese skisserer: Sharon er utstyrt med en antisemittisk nese, krokete og lang. Han er iført SS-uniform, og David-stjernen erstatter hakekorset, og brukes som slagvåpen mot en ynkelig Arafat. Rammen er piggtråd.

Jeg nekter å tro at Wiese og Giæver ikke kjenner til disse tegningene, som såret jøder i Norge dypt. Jeg vet også at Graff ble gjort oppmerksom på hvor krenkende de virket. Han skal ha blitt forbauset og lei seg.

Det spiller ingen rolle om Graff ikke forsto hva han gjorde. Det er som Wiese skriver, summen av elementene i referanserammen som avgjør. Å tenke Sharon i SS-uniform er et slikt brudd. Det føyer seg inn i en rekke som jødene kjenner bare så altfor vel. Etter Auschwitz er det faktisk også en del land i Europa hvor slike tegninger er umulige. Graff er kanskje ikke så enestående likevel?

Giæver skriver dessuten at antisemittiske tegninger fra tiden før 1933 henger i museer og store gallerer idag. Hvilke tegnere tenker han på? Mener han som kunst?