Nytt

1.1: Bondeviks nyttårstale, full av velmente ord, som skal dekke virkeligheten, men ender med å gjøre vold på den. Spesielt opprørende: at det nå reiste seg en motbølge, en annen slags tsunami, av godhet, engasjement, solidaritet. Usmakelig bilde. Men kirken er besatt av disse bildene. Av å finne sammenligninger. Er de inspirert av Jesu lignelser? Stålsett inne på det samme: det vil komme noe godt ut av dette. Malplasserte ord i dagens situasjon. Aftonbladets overskrift mer på sin plass: «Ord rekker ikke» Det har vært den erkjennelsen de fleste har kommet til, stilt overfor vår tids katastrofer: ord dekker ikke. Tenk om politikerne og prestene kunne lære å bruke litt færre ord. Lars Weiseth er god. Her merker man det ligger mer bak. Det er det det kommer an på. Hos Bondevik Co blir det bare ord. TV-overført gudstjeneste fra Oslo Domkirke idag: nesten bare hvite/gråe hoder. Da hjelper det ikke at kirken er full. Kirken må legge av seg den messende høytalen, og stige ned til folket, slik Jesus gjorde. Våge å tenke nye tanker, å tolke folks følelser. Folk vil gjerne ha hyrder, men finner dem ikke. Slik ble den første dag i det nye år. En tung dag, og det har ennå ikke sunket inn. Vi må ha litt tid på oss.

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også