Dagsrevyen burde skifte navn, for eksempel til Koserevyen (Med Terror og Sport). Kosen er det vi alle venter på. Vi lider oss gjennom de første 10-12 minuttene med krig og elendighet. Men så er det endelig over. Nina Owings innstuderte forpinte ansiktsuttrykk sprekker opp i et lettet smil. Da vet vi at Koserevyen er her, den svikter oss ikke i dag heller. Vi føler med dem. Ikke med dem som lider nød og massakreres i Sudan, ikke med terrorofrene i Irak, ikke med de gamle og syke her hjemme, nei, vi føler med Nina Owing. Vi ser hvor vondt hun har det, hvordan hun lengter etter å kaste maska og smile sitt søteste yndigste smil, og endelig senke skuldrene og kose seg. Vi koser oss sammen, Nina Owing og vi, over den morsomme mannen som har gitt stemme til Donald Duck, over dronning Sonja som får ubehjelpelige barn med blomsterbuketter til å stotre frem innlærte ord. Og endelig, værdamen eller –mannen, som koseprater videre om sol og regn. Trygt er det, fremfor alt trygt. Nina Owing ser på sidemannen og smiler. De smiler til hverandre. Einar Lunde, eller var det Jon Gelius, koser seg også, han koser seg med sportsdamen eller –mannen, og introen er de blitt enige om, «Det lønner seg ikke å spytte… gjør det vel, sportsdamen?» (Det kan man få 50.000 i bot av, hvis byen er Bergen og laget er Brann, og motspilleren er svart og fansen er rød, og spytter.) Og dette var hovedsakene våre i dag. Noen korte sekunder vender det forpinte uttrykket tilbake, vi vender oss bort og skjenker kaffe i stedet, før Nina Owing igjen er med oss, og blidt sier takk for nå. Hun snakker så fort at vi knapt får med oss stavelsene, takkfornå. Kunne hun ikke si det litt langsommere, en gang til. Vi ser på henne. Det lyse vennlige ansiktet. Alt det vonde og vanskelige er glemt, smilet tar vi med oss inn i tussmørket.

Av Anonym

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂