Det legges frem en rapport i Storbritannia i dag som forteller at muslimer i Storbritannia føler at de blir slått i hartkorn med terrorister. Unge muslimer føler seg fremmedgjort fra samfunnet og beskrives som vandrende tidsinnstilte bomber.

De føler de blir mistenkeliggjort og behandlet annerledes enn andre, og terrorismen har skjerpet dette klimaet.

Holdningen kalles islamofobi. Det later til at det vil bli kjørt frem som den nye samlebetegnelsen, og det vil helt sikkert bli sammenlignet med antisemittisme. Som to like fordømmelsesverdige fenomener.

I BBC-reportasjen, som jeg foreløpig kort refererer, gikk det frem at muslimer vil ha islamofobi sidestilt med rasisme, i juridiske termer. Det skal altså bli forbudt å opptre diskriminerende, fiendtlig, ytre seg negativt i tale eller oppførsel mot muslimer. Med loven i hånd.

Dette er en forutsigbar utvikling, som vi kjenner godt til her hjemme. Det gode samfunn skal bygges ved å forby det onde. Erna Solberg vil innføre omvendt bevisbyrde i den nye antidiskrimineringsloven. Slik at utleier eller arbeidsgiver kan måtte bevise at de ikke har diskriminert på grunn av hudfarge eller religion. Her er det nesten fristende å låne et uttrykk fra antikrigsfløyen under opptakten til Irak-krigen: Hvordan skal Saddam bevise noe negativt, hvordan bevise at man ikke har noe man ikke har?

Det sier seg selv at dette brakt ned på individplan gir uforholdsmessig stor makt til påtalemyndighet og anklager, og åpner for stor grad av vilkårlighet.

Det er merkelig at Datatilsynet og andre, som Amnesty, som ellers vokter personvernet nidkjært, ikke ser farene ved å ha lover mot det onde.

Muslimske reaksjoner tør betraktes som et forsvar. De er låst og greier ikke gå i dialog med samfunnet rundt seg. Det var nylig en board-kampanje på undergrunnen i London, som ba folk være observante og melde fra hvis de så noe som kunne mistenkes for å være terrorisme. Bildet var av øynene til en person, og alt fra like under øynene og over øyenbrynene var svart, med tekst. Dette var diskriminering, for det var helt opplagt en fremstilling av kvinner med slør, hevdet muslimske representanter.

Journalister skal prøve å engasjere til dialog, men blir stumme mikrofonstativ når de intervjuer muslimer. I går var sharia tema i Sånn er livet, og jeg hører en representant for World Islamic Mission si at sharia er laget av Gud og ufeilbarlige. Ingen motspørsmål. Da blir det ingen dialog. Dialog kan gjøre litt vondt iblant.

PS: Mellomkirkelig Råd har nettopp vedtatt en uttalelse sammen med Islamsk Råd som heter: Felles kamp mot islamofobi og antisemittisme

blogget: http://www.document.no/weblogg/archives/001648.html

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂