Labour-styrte kommuner i Nord-England advarer skoler om at barns tegninger av Jesus og Muhammed kan være blasfemiske for muslimske elever etter islamsk lov. Musikk- og dansetimer kan også være problematiske. Dette skjer samtidig som nye blasfemilignende lover, under dekke av en ny definisjon av «anti-muslimsk fiendtlighet», blir innført av Keir Starmer. Storbritannia er i ferd med å bli et gissel for sharia-lovgivning.

Lærere i Nord-England blir advart om at enkelte muslimske elever kanskje ikke ønsker å fremstille bilder av Jesus, Muhammed eller til og med menneskekroppen, fordi foreldrene deres kan oppfatte dette som blasfemi. The Telegraph rapporterer også at danse- og musikktimer kan være problematiske fordi de kan stride mot islamsk lære, og lærere oppfordres til å tilpasse seg disse nye religiøse hensynene.

Forbudet er basert på flere hadither – kanoniske fortellinger om Muhammed som danner grunnlag for sharia – der den muslimske profeten uttaler seg mot bilder, særlig av levende vesener. Veiledning til skoler sier videre at «i islam er musikk tradisjonelt begrenset til menneskestemmen og ikke-stemmbare slagverksinstrumenter slik det var på profetens tid, da de kun ble brukt i bryllup og på slagmarken». Det bemerkes at det finnes ulike oppfatninger om musikk i islam, men at «skoler bør lytte til eventuelle bekymringer, diskutere musikkens plass i læreplanen og sørge for at elever ikke blir bedt om å delta i sanger som strider mot deres religiøse overbevisning».

Dette er nok et eksempel på at Storbritannia legger seg langflate for å tilfredsstille sine nye overherrer – muslimene. Men hvorfor? Den opplagte grunnen er at Labour blør velgere til pro-Gaza-orienterte sekteriske kandidater. Ved neste valg, dersom meningsmålingene forblir de samme, ser fremtredende regjeringsfigurer som Wes Streeting og Jess Phillips ut til å kunne miste jobbene sine. Ved det nylige suppleringsvalget i Gorton and Denton ble trusselen mot Labour særlig tydelig, da De grønne – som ikke så mye er «grønne» som de appellerer til minoriteter, inkludert muslimer – tiltrakk seg velgere som ellers ville stemt på Labour.

Blasfemilov via bakdøren

Det er derfor ikke overraskende at Labour har innført en ny offisiell definisjon av islamofobi og utnevnt en ny «islamofobi-tsar» – en person som skal gi råd til regjeringen – noe kritikere beskriver som en blasfemilov via bakdøren. Til og med regjeringens egen terrorlov-rådgiver, Jonathan Hall, advarer om at dette vil kvele debatten og gi islamistiske terrorister en unnskyldning til å bringe kritikk av sharia-lov til taushet, samtidig som det kanskje ikke engang vil forhindre angrep mot muslimer. Dermed kan den nye definisjonen vise seg å være ubrukelig uansett hvilket perspektiv man ser den fra.

Religion er allerede et beskyttet kjennetegn under Equality Act 2010. Storbritannia har en stolt historie med religiøs toleranse og har allerede lover som beskytter alle religioner – inkludert islam – mot diskriminering og hat. Regjeringen kunne i stedet velge å håndheve disse lovene, fremfor å skape en ny definisjon som risikerer å innføre en de facto blasfemilov som beskytter kun én tro, hevder kritikere

Matt Goodwin fra Reform UK er enig: «Labour-regjeringen gjenoppliver planer om å avskaffe juryrettssaker, og samme dag har de innført en definisjon av ‘islamofobi’ som uunngåelig vil begrense ytringsfriheten om islam i Storbritannia og i Vesten. Vi mister våre friheter», skriver han på Facebook.

Ingen Jesus på julekortet

Dessverre er jeg enig med Goodwin, og slett ikke overrasket. Etter å ha opplevd det offentlige skolesystemet i Skottland vil jeg si at England virker å ligge etter. Min åtte år gamle sønn fikk beskjed om ikke å tegne Jesus på sitt «vinterkort» – eller julekort, som det pleide å hete. Begrunnelsen han fikk, var at det kunne støte den muslimske gutten i klassen. I det siste har han klaget over at alt de hører om er Ramadan, og han lurte på hvorfor det aldri er noe kristent i undervisningen.

Skole bannlyser Jesus på julekort, og presten i kirken ler av folk som blir påkjørt; velkommen til Skottland

Storbritannia er ikke det eneste landet som visker ut sin egen kultur for å blidgjøre muslimer. I Barcelona får barn ikke synge eller danse i løpet av Ramadan-måneden.

Det er lett å si at Storbritannia og Vesten allerede har falt, men det kan bli mye verre. Jeg leste et sted at slik begynte det også under starten av den iranske revolusjonen i 1979. I begynnelsen var endringene små og lokale. Liberalt innstilte mennesker, slik som britene, vil tolerere mange små endringer. De vil argumentere for at vi må få nykommerne til å føle seg velkomne, og behandle dem slik vi selv ønsker å bli behandlet. Dessuten er islam en fredens religion, og de fleste muslimer er hyggelige mennesker, sier de. Det første kan diskuteres, mens det siste i stor grad er sant. Det finnes millioner av muslimer i Storbritannia og resten av verden som lever i fred, arbeider og bidrar positivt til samfunnet.

Et todelt samfunn

Men dette handler egentlig ikke om det, men om en ideologi. Det handler også om å skape en atmosfære av fiendtlighet mellom mennesker – den britiske arbeiderklassen og den nye innvandrerbefolkningen. Ved å skape et todelt samfunn, der de innfødte behandles dårligere enn nykommerne, bygges det opp fiendtlighet. I et slikt anspent klima blir det også lettere å innføre mer statlig kontroll. Som Matt Goodwin minner oss om, er juryrettssaker i Storbritannia i ferd med å bli avskaffet for de fleste lovbrudd, noe som åpner for at statlig utnevnte dommere kan håndheve landets lover slik de selv finner for godt.

Forskjellsbehandlingen gir seg utslag som også går utover sårbare muslimske jenter og kvinner. Offentlige tjenester snur hodet en annen vei når det gjelder saker som for eksempel det tragiske tilfellet Sara Sharif, en tiåring som ble mishandlet til døde av sin far, fordi hun var muslimsk og bar hijab som dekket over blåmerkene. Grooming gang-skandalen er et annet tilfelle der offentlige ansatte ikke tok tak i problemet fordi de var redde for å bli kalt islamofobiske. Når en gruppe blir satt på en pidestall og fritatt for ansvar, øker mistilliten og ulikhetene og forakten i majoritetsbefolkningen.

Ralf Heydel-Mankoo fra New Culture Forum oppsummerer alvoret i situasjonen Storbritannia befinner seg i:

Labour-partiet må nå betraktes som en dypt urovekkende og farlig organisasjon. Et parti som tar side med enhver utenlandsk minoritet eller nasjon bortsett fra sin egen. Labour-partiet forakter Storbritannia – dets kultur, dets historie og dets folk. Det partiet nå har gjort, er å innarbeide forrang for sin islamske velgerblokk i lovverket ved å gjeninnføre blasfemilover – men bare for én religion. Dermed har det formalisert den islamo-venstreorienterte pakten som nå omformer landet. Dette er svært alvorlig.

Kampen for å bevare det som er igjen av landets liberale verdier er imidlertid ikke over ennå. Free Speech Union, ledet av Lord Young of Acton, forbereder en juridisk utfordring mot den nye definisjonen av islamofobi. De samler inn penger til den juridiske prosessen. «Dette er den største kampen vi har tatt på oss så langt», sier Lord Young: «Hvis vi ikke vinner denne kampen, kan titusenvis av mennesker hvert år miste jobbene sine etter ordre fra en Labour-utnevnt ‘tsar’. Det er dystopisk.»