På morgenen er det Geoff Hoons puddingfjes i ruta. Han forsøker å ïnnbille parlamentskomitten at 45-minutterstrusselen ikke var noe som opptok regjeringen at the time. Avisoppslagene om «45 minutes from Doom» hadde han ikke sett.

Utpå dagen er det George Tenet fra Georgetown University, i et velforberdt forsvar av The Organisation, CIA. Jeg rekker ikke å høre alt, men registrerer at Tenet har valgt sine ord med omhu. Det er mye retorikk. -We never used the word imminent. Tenet snakker med overbevisning, though.

Brzezinskis ord: for å bevare credibility må det være accountability, noen må stå til ansvar. Mener han Tenet?

Rumsfeld er på vei til Tyskland og sier i duren av flymotorene at han ikke kjenner seg igjen i uttalelsene som blir tillagt ham om trusselen fra Irak. Han har ikke tid til å gå gjennom alle medier for å se hva han har sagt.

På kvelden dukker David Kay opp og sier at han har hatt et 50-tall inspektører under seg, og ingen har noensinne klaget over unduly pressure.

Tony Blair sa flere ganger i parlamentet at man må lese referatet av Kays forklaring til Senatskomiteen, og jeg finner fram til et referat. Men det er fra 3. oktober 2003.

På kvelden dukker en tidligere amerikansk ettereretningsagent opp, Jeff Stein, som i samtale med Misha Husain sier at man ikke trengte å presse etterretningsanalytikere. Det var nok bare å omgås dem. -Hva tror du skjer når en visepresident kommer bort til en midlevel tjenestemann og roser hans arbeid, spurte Stein. Han sa det skjedde noe med kolleger som flyttet til The West Wing. Good point.

I et innlegg i IHT skriver David Brooks at noe av problemet med etterretningen er at de sverger til en slags scientisme, hva er det? en tro på at virkeligheten kan behandles vitenskapelig. De kobler ut intuisjon og følelser, fantasi, og opptrer som vitenskapsmenn. Mens mange har understreket hvor usikkert etterretnings-råmateriale er: man må hele tiden gardere seg. Og i viktige spørsmål helgardere?

On the other hand har du de britiske Liberaldemokratene som gjerne vil være 100 prosent sikker før de foretar seg noe. Det preger deres holdning til prosessen før Irak-krigen. De vil gjerne ha rett nå, og ønsker på en måte å reversere tidsforløpet. Slik skulle det vært gjort, la oss gjøre det riktig nå. Det får et underlig uvirkelig skjær, som de deler med langt flere.

I bakgrunnen: John Olav Egeland er på Kulturbeitet for å snakke om forskjellen på Lord Hutton og Le Carrés siste bok. Samtalen høres passé ut. Som om det blir bra hvis man sier de riktige tingene. Venstresiden er blitt en feel-good greie.

Midt på dag kom meldingen fra Hamburg om at dommeren har frikjent Abdelghani Mzoudi for anklagen om medvirkning til 911. Av mangel på bevis.

Dagen avsluttes med general Pervez Musharraf ved midnatt. Det er en utrolig forestilling. Han sitter på podiet og snakker til en prominent forsamling om Ayub Qadeer Khan, og fordømmer at han solgte landets atomhemmeligheter for å berike seg. Men cluet i talen er at Khan vil bli benådet på grunn av sin innsats for fedrelandet. Punkt to: Pakistan vil ikke tillate noen fremmede inn for å granske atombusinessen. Han nevner eksplisitt IAEA. Men de må gjerne komme for en prat. Så fort går det: I løpet av to uker er det rullet opp et enormt nettverk for ulovlig spredning av atomteknologi. Nettet har sitt sentrum i Pakistan. Det ble sagt igår at britisk og amerikansk etterretning infiltrerte nettverket for flere år siden. Sønnen til statsministeren i Malaysia var involvert. Musharraf våget å ta hull på byllen og fikk Khan til å tilståe. Men så må han drive damage control; skjerme hæren, og kaste et bein til de nasjonale, islamske følelsene og benåde ham. Voila!

Det er en dag som kan gjøre noen og enhver ør. Hva er forbindelsen mellom disse hendelsene? Hva er det som gjør opptattheten av Irak-begrunnelsen så intens? Robin Cook og hans likesinnede, for å ta en ansvarlig, mener krigen var den mest reckless affair since Suez. Det er god grunn til å granske Bush og Blairs fotarbeid. Det var et rush to war. Men hva er alternativet?

Det som mangler hos kritikerne er the broader picture: De nekter å se Hamburg og Pakistan under ett. Mzoudi kunne ikke dømmes. Men han var ikke bare en omgangsvenn av Mohammed Atta og kretsen. Han tilhørte den, og var en av underskriverne på Attas testamente. (Hvor det het at ingen kvinne måtte røre ved kroppen hans). Hva mer er: han har erkjent at han var i Afghanistan i 2000.
Mzoudi har vært taus under hele rettssaken, bortsett fra at han har fortalt om barndommen. Han begynte å lese Koranen da han var fem år. Det skapte oppstandelse at leder av det tyske Overvåkingspolitiet sto fram og sa at 911 ikke ble planlagt i Hamburg, men i Afghanistan i 1999. Forsvaret grep det begjærlig. Uten at jeg helt forstår hvorfor. Hele Hamburg-gjengen var i Afghanistan på den tiden.

I Pakistan har landets mest innflytelsesrike vitenskapsmann innrømmet at han deltok i spredning av atomteknologi til land som Iran, Libya og Nord-Korea.

Mullahene i Teheran er desperate. I Nord-Korea har de eksperimentert med gasskammer på fanger, også hele barnefamilier.

Noen prøvde også å skyte ayatollah Sistani igår.

Verden er en bitteliten rund ball. Det er ikke lenger mulig å ignorere det som skjer på den andre siden av jordkloden. Det vitner om en alvorlig fortrengning når man i Norge er opptatt av at muslimer skal ha det bra, mens man overhodet ikke bryr seg om hva som skjer i landene disse menneskene kommer fra.

Det er dette som er status: Kardemomme hvor man later som mullah Krekar er Tobias i tårnet. Arbil vil man ikke vite av.