Tony Blair holdt fredag en av sine personlige, inntrengende taler om hvorfor han ikke angrer på at amerikanske og britiske soldater avsatte Saddam. Blair virker ikke bitter, ikke i forsvar, slik Bush kan gjøre. Selv om han ikke blir forstått av eliten.

BBCs joviale og gamle kommentator Anthony Howard forstår ikke hvorfor Blair fortsetter å terpe på terrorisme. Han mener Blair burde være litt mer som andre politikere, litt mer kynisk, og snakke om det folk er opptatt av: arbeidsplaser og denslags. Han mente terrorisme er blitt en besettelse for Blair.
-Han ser verden som en kamp mellom ondt og godt, og ønsker å være på det godes side, sa Howard, mildt oppgitt. Han påpekte at Blair snakket til en partiforsamling nord i landet, og valgte et så vanskelig tema. Han trodde ikke Blair har partiet med på dette ensporede kjøret.

For å sitere Blair: It all in the end comes down to judgement. Og når man er leder kan man ikke være av two minds. Da må man treffe en avgjørelse.

Blair viste til en annen stor tale han holdt i Chicago i 1999. Det var før Kosovo. Jeg husker faktisk fra min tid på nyhetsdesk at dette var en stor tale. Her lanserte Blair tanken om humanitær intervensjon. At de gamle prinsippene for intervensjon som ble nedlagt i freden i Westfalia i 1648 ikke holder lenger i vår interdependent world: Den gang mente man at interne forhold var statenes egen business. Casus belli var bare hvis man ble angrepet, eller man var forpliktet av allianser. Dette er foreldet. Blair ramset opp Bosnia, Kosovo, Sierra Leone. Vi kan ikke lenger stille oss likegyldige til hva som skjer med andre. Sikkerhetspolitikk er også blitt hvordan andre land behandler sin befolkning. Blair sa han hørte om svartebørshandelen med atomteknologi før 911.

Men det var 911 som totalt endrete the rules of the game. De ekstreme fundamentalistene vil ha en ny jihad, en krig mellom Vesten og islam, og ingen provokasjon er for stor. Hadde de drept 300.000 i stedet for 3.000 hadde de gjort det. Overfor sliike motstandere virker ikke gamle dagers containment-politikk. Terrorister lar seg ikke avskrekke.

Selvfølgelig hadde det vært ønskelig med en resolusjon nummer to i Sikkerhetsrådet. Men når det ikke var mulig, hvilken troverdighet hadde inspektørene da hatt til å gjøre jobben, spurte Blair.

Han sa han hadde full respekt for de som var skeptiske eller mot intervensjonen i Irak. Det er fullt mulig å lage en fornuftig argumentasjon mot krig. Men han sitter med ansvaret og i spørsmålet om terror kan du ikke err on the side of caution.

Alle de gamle reglene er avleggs. Det er nye trusler som gjør preemptive strikes nødvendige. Men selvfølgelig er det vanskelig. Intelligence er bare intelligence. Den har sine begrensninger.

Blair sa til slutt noe fint om values. Det som vil defeat the terrorists in the end er at Vesten står opp for sine verdier. Det er når vi forsvarer frie borgere i et fritt samfunn at vi gir det viktigste bidraget til å bekjempe og nedkjempe ekstremismen. Militære midler eller sikkerhetstiltak er aldri nok i seg selv.

Når det kommer til stykket er det spiriten det kommer an på. Blair er et ypperlig specimen av Anglo-Saxon heritage.