Kommentar

Panorma Special «A fight to the Death» viser at BBC fortsatt kan. Programmet er helt drepende for BBC-ledelsen. Andrew Gilligans ære er det ikke noe igjen av.

Det viser også at regjeringen var involvert i utarbeidelsen av septemberrapporten på en måte som ikke var heldig for etterretningens integritet. David Kelly ble kastet til ulvene. Så brutal er virkeligheten.

Programmet er balansert, ikke overdramatiserende. Stoffet snakker for seg.

Igår ble det sagt at det har sneket seg inn en tabloidkultur i BBC, som er mer opptatt av effekt enn objektivitet. Jeg har også en mistanke om at det har utviklet seg en bedriftskultur, hvor bremser og kritikk svikter. Utrolig nok, på BBC World Service sin 22-sending igår presterte man å si at det Gilligan gjorde var å si at regjeringen hadde «embellished» Irak-rapporten, og at det var et «tiny, tiny» program, som kun ble sendt en gang. Det sier vel noe om hvor vanskelig vanskelig Hutton-rapportens konklusjoner er å svelge.

Hva gjorde Gilligan? Panorama etterlater ingen tvil om det og er helt klar: Han løy. Kelly sa ingenting om at regjeringen puttet 45-minuttertrusselen inn i rapporten mot bedre vitende. Det tok han helt ut av løse lufta. Det sier noe om Gilligans karakter at han fortsatt mener at det var helt ok.

Today-sendingen 06.07 ble gjort med Humphrey i studio og Gilligan hjemmefra. Uten manus. Selv om akkurat den skarpeste beskyldningen mot regjeringen ble moderert noe utover dagen, var det ingen tvil om at den etterlot inntrykk av at regjeringen hadde løyet, sa programleder John Ware.

Til de som mener saken er blåst opp: Det er en meget alvorlig ting å beskylde en regjering for å ha tatt landet i krig på en løgn, sa Ware.

En grunn til at Allistair Campbell reagerte så sterkt var selvfølgelig at han mente deler av BBCs dekning ikke var fair og favoriserte krigsmotstanderne. Kampen om opinionen var ikke over. Regjeringen ble beskyldt for å ha brukt sin overmakt til å drive gjennom et flertall for krig. Midt oppe i dette var selvfølgelig Gilligans rapport en bombe.

Han løy enda mer: Han sa at hans kilde var en sentral etterretningsofficial som hadde deltatt i utformingen av septemberrapporten. Begge deler var en blatant lie. Men det styrket selvfølgelig storyen.

Campbell hadde altså vært i konflikt med BBC før, og det blir brukt som argument for at ledelsen ikke sjekket saken bedre. Det holder ikke en gang et stykke på vei.

Leder av nyhetsavdelingen Richard Sambroke gjorde ikke annet enn å spørre Gilligan om han sto ved storyen. Dette til tross for at ledelsen hadde diskutert problemet med at Gilligan førte et «løst språk». Man ba ikke om å få se hans notater.

Gilligans story tas at face value. Det samme skjer når storyen løftes helt til topps i systemet. Samme dag som Greg Dyke svarer på Cambells ultimatum med å backe Gilligan to the hilt, som det heter, så sitter leder av Today-redaksjonen og skriver et brev der han advarer mot Gilligans arbeidsmetoder.

Ingen klokker ringte, ingen vanlige rutiner for å sjekke storyens korrekthet ble fulgt. Ledelsen la selv hodet på blokka. Det samme gjorde styreformann Davies og the governors. De var kun opptatta av å backe BBC mot regjeringen. I ganske mange journalisthoder er det det fortsatt dreier seg om: Et angrep på BBCs uavhengighet. Panorama etterlater ingen tvil om at BBC sviktet fundamentalt.

Det ble tydelig da Gilligan forklarte seg for Lord Hutton første gang, og måtte innrømme at han hadde funnet på påstanden om at regjeringen satte inn 45-minutterstrusselen mot bedre vitende. Dermed var han død.

Da Greg Dyke forklarte hvordan han hadde stolt på Gilligan, brukte Hutton ordet «incredulous», ikke til å tro.

Men hva med regjeringen? Den er ikke så uskyldsren som Hutton gir inntrykk av. Bakgrunn: Rapporten i september skulle utarbeides av Joint Intelligence Committee. Rapporter av denne typen er analytiske i formen, ofte kjedelige å lese fordi man hele tiden garderer seg av hensyn til alt man ikke vet. Men regjeringen var ute etter å sway the opinion og parlamentet. Man var desperat på jakt etter nytt materiale. Så kom 45-minutterstrusselen. Men her gjorde man to redigeringer som pyntet på sannheten: Det het i den opprinnelige meldingen at Saddam ville være villig til å bruke kjemiske våpen hvis han ble angrepet. Man strøk hvis-betingelsen. Det het også at de kjemiske våpnene ville bli brukt i battlefield munitions, altså granater o.l. Men i den publiserte versjonen virket det som om det gjaldt strategiske våpen, dvs. raketter, og i førstesiden på avisene virket det som om Saddam kunne sette igang et kjemisk angrep mot omverdenen. Typisk en forside: «Kypros at risk. Britiske turister og militære er truet.»

Da regjeringen ble spurt om det hadde vært murring innad i etterretningsmiløet, svarte man benektende. Men Forsvarsdepartementet hadde sin egen etterretningsavdeling, og der var det flere som hadde reagert på at man blandet etterretning og politikk. En av dem Brian-Jones forklarte seg for Hutton om disse motforestillingene.

Det var også dette Kelly hadde snakket med Gilligan om: Vitenskapsmenn liker å holde seg til fakta og gjengi alle forbehold, og ikke tøye sannheten. Etterretningsarbeid er på samme måte en avveining, for man kjenner sjelden alle fakta.

Da Kelly skjønte at det var han som var kilden, gikk han til ledelsen for MoD. Dermed var hans skjebne beseglet. For regjeringen ble han våpnet de kunne knekke BBC med. Ingen hadde selvfølgelig trodd at han skulle begå selvmord.
Programmet etterlater liten tvil om at denne prosessen ble styrt av Tony Blair selv. De var villig til å navngi Kelly.

Gilligan hadde lovet Kelly anonymitet, og BBC hadde fulgt opp. Men da Kelly blir innkalt til en av parlamentskomiteene, viser Gilligan igjen sin skruppelløshet: Han informerer en av MP’ene i panelet om hva Kelly har sagt til en annen BBC-journalist Susan Watts, på tape, om at regjeringen spisset trusselbildet. For å fange Kelly og tvinge ham til å gjenta påstandene in camera.

Kelly mistet helt motet. Han følte seg fanget i en felle.

Konklusjon: BBC sviktet ved ikke å opprettholde sin journalistiske og redaksjonelle standard. Det hadde et råttent egg som løy, og valgte å støtte ham uforbeholdent. Dette har ingenting med journalistisk uavhengighet å gjøre.

Regjeringen drev sitt spill, slik regjeringer alltid gjør. Det bør ikke overraske noen. Heller ikke at et menneskes livslykke er lite verdt mot statens interesser.

Les også

Medienes tvilsomme rolle -
Kampen om BBC -
Krigen om krigen fortsetter -
Indre mccartyisme -
Folkeskikken sør for Dovre -
De autoritære kreftene -