Kommentar

Jeg hadde ikke tenkt å refse NRK mer enn vi har gjort. De fortjener ikke oppmerksomheten. Men så kom jeg på hva den nye BBC-journalisten i Bagdad og Røde Kors-talskvinnen sa idag: Folk er rasende. Rasende på de som vil ødelegge hverdagen og livene deres.

Det var en solar plexus på Tveit og alle pratmakerne i NRK og Akersgata. For de prøver å fremstille det som at det er det irakiske folk som gjør motstand, mot det de kaller okkupasjonsmakten. Vokabularet har vært kalibrert til å gi maksimal effekt helt siden det ble snakk om å intervenere. Etter en kort pause da suksessen gjorde dem tause, kom maskineriet i gang: Det heter konsekvent okkupasjonsmakten, de som angriper dem er motstandskjemepere, del av motstandskampen. Og forsyne meg: Igår sa Tveit at politistasjonene blir angrepet fordi folk anser de som tjener USA for quislinger. Det ordet brukte han: quisling. Det gjør man ikke med mindre man ønsker å skape en helt bestemt effekt: det er et ladet ord, som sier at egentlig har disse politimennene tatt livet i sine hender fra det øyeblikk de vervet seg. De har seg selv å takke.

Begrepsbruken fra annen verdenskrig skal venne folk til å høre hvem som er skurker og helter. Nåja, ikke sånn direkte. Det kan man ikke si. Men begrepene snakker for seg.

Det de gjør er i virkeligheten å legitimere, hvitvaske Saddam-folkene og jihadister, fra Al-Qaida til Ansar al-Islam. Det virker som om Tveit & Co ikke vil innse hva disse kretsene holder på med: Å sprenge det irakiske samfunnet i lufta. Alle forsøk på å skape normalitet. Det virker som om de kanskje synes det er prisen verd for å kaste ut amerikanerne. Det sier de heller ikke direkte selvfølgelig. Men det ligger implisitt i deres fremstilling.

Er ikke dette noe vi drar kjensel på? Det er selvfølgelig de gamle forestillingene om en heroisk motstandskamp mot okkupasjon og befrielseskamp. Dette er intet annet en voldsromantikk.

Derfor gjorde det inntrykk på meg da disse to kvinnene fra Bagdad idag sa at folk var rasende. Kanskje er bestialiteten i angrepene så stor at vanlige folk skjønner hva som er på ferde, selv om norske journalister ikke gjør det.